Oh sugar moon

Jeg kom i snakk med en fyr forleden. Han hadde trukket boblejakken tett rundt midjen, ettermiddagssnoen gatelangs i Oslo var mildere enn den har vært de siste dagene. Han var sliten, men nykter, nederst på Karl Johan, men øverst i humøret, og han hadde lagt merke til at jeg bar på en liten grønn, umerket anonym metallkasse:
– Hallo! Er det der en Remington?
– Hei! Nei, det er en Hermes 3000, svarte jeg forbløffet.
– Aha! Men jeg tipper at det ikke er alle som vet hva det der er, ikke sant? spurte han.
– Du har nok rett! Kjenner du til dem?
– Ja, jøss! En Hermes, sier du? Bestefaren min skrev på en Remington. Han satt på et hemmelig sted i Østfold under krigen. Skrev illegale rapporter. Holdt det hemmelig, vet du. Kunne aldri vite om det kom folk. Og etter krigen fikk han tilbud om… om en medalje. Han bare blåste av det, vet du. Bestefaren min var ikke opptatt av medaljer og sånt fjolleri. Han ville bare ta tyskerne, han, vet du.
Så skiltes vi med smil og nikk i ettermiddagssnoen, ønsket hverandre en god kveld. Oslo er en kald by på denne tiden. Men den blir noen grader varmere om man kler seg, og snakker ihop.

Han var en kjenner av fortiden, den fyren. Hadde sett mye. For mange andre: Det er først når man hekter av aluminiumskasselokket at man ser hva det er: Et stykke sveitsisk presisjonsskriveredskap. En vidunder av en reiseskrivemaskin, med stag og valse og fargebånd og pling. Året er forresten 1958: Atomubåten «Nautilus» krysser under Nordpolen, Nikita Khrusjtsjov mønstrer på som statsleder i Sovjetunionen, rocken har kommet til verden, Elvis ruller med hoftene og i Sveits ruller skrivemaskinfabrikken Paillard ut sin siste modell: min Hermes 3000. Den er mintgrønn som en forsommerdag der sola såvidt har fargelagt løvet med klorofyll, den har avrundede hjørner og myke kanter som en Buick Super Riviera Coupé eller en Chevrolet Impala som ragget stripa og dro damer fra Grorud til San Francisco. Helt åpenbart inspirert av tidens myke hofter og lysegrønt etterkrigshåp. Jeg vet ikke om skrivemaskinen dro så mange damer som Impalaene gjorde: Forfatterne, derimot, flokket seg rundt den, skrapte sammen de pengene de hadde og stengte seg inne på røkfylte hybler og skrev. Og skrev. På radioen hørte de «Oh, sugar moon» – det var Pat Boone som sang. Å trøste og bære, som han sang lengsler, denne Pat Boone. Og de skrev og skrev, disse forfatterne.

Jeg er ikke helt ukjent med skrivemaskiner, så langt derifra. Første gang: Jeg var ti år. Det var i 1977, etter skoletid, og en kamerat og jeg hadde oppdaget at rektors kontor stod på gløtt, og på bordet hans, ved siden av et overfylt askebeger, stod en skrivemaskin. Et vidunder som vi bare måtte klå på. Vaskedama var nede i gymgarderobene, kysten var klar, ingen andre var å se, og vi tok sjansen: Tastene var blanke og glatte. Valsen knirket, det luktet femtitall av fargebåndet, og vi grep et blankt ark som lå ytterst på skrivebordet. Vi satte arket i maskinen. Verden stod stille.
– Hva skal vi skrive? hvisket jeg.
– Skriv «pule», hvisket Hugo.
– Du er sprø, hvisket jeg.
– Gjør det. Gjør det, hvisket Hugo.
Skjelvende fant jeg fram til p-en. Trykket hardt. Det smalt i papiret: En p, første steg mot usømmeligheten stod svart på hvitt. Vi skalv og fniste. Jeg var allerede da noenlunde skrivefør og visste hvordan ordet skulle staves; jeg hadde lest det på veggen bak Samvirkelaget, folk i bygda sa at det var hun i niende som hadde gjort det. Det var alltid hun som hadde gjort alt mulig faenskap. Til og med presten sa det. Deretter gikk det bare én vei, og plutselig, uten at jeg helt kunne redegjøre for det, stod det «pule» i svart ildskrift på arket. Bare det. Bare «pule». Da stakk vi av, røde i toppen og med ståpikk ned alle trappene. Arket ble stående i rektors skrivemaskin, og vaskedama var på vei opp med skurefille og bøtte:
– Grisen, mumlet hun sikkert da hun vasket griserektors kontor:
– Tenkte jeg det ikke. Fyttihællvette for et svin. Jeg skal si det til alle.

På begynnelsen av åttitallet kom de elektriske maskinene for fullt, med plastfargebånd som ikke var i nærheten å ha samme sjarmen som tekstilbåndene på de gamle modellene. Jeg skrev særoppgaven «UFO-fenomenet» i niende på elektrisk skrivemaskin, leid for tre hundre kroner fra et kontorfirma på Heimdal; det var skitdyrt, jeg fatter ikke hvor jeg fikk pengene fra. Vi hadde ikke mye penger hjemme, men dette måtte prioriteres, og jeg betalte kontant ved levering. Da hadde jeg allerede hatt valgfaget Maskinskriving på Rosenborg ungdomsskole i Trondheim og kjente mekanikk og anslagsfart på maskinene. En av de øvrige lærerne – en forrykt amerikaner – satte griller i hodene våre og sa at skrivemaskiner kom til å forsvinne, det kom noe som het data, sa han, men han var det få som trodde på, amerikanerne sa jo så mye, sa de:
– Amerikanerne lover og ljuger, fnyste frøken Fredriksen i musikktimene og tvang oss til å synge «Herr President, jeg skrev et brev jeg nå vil sende» for full hals.

Noe senere på åttitallet, i Forsvaret, på slutten av tjenestetiden, ble jeg beordret til å renskrive kompanistrategier for leirledelsen, på skrivemaskin. Men det var fortsatt kald krig i verden, og fargebåndene til de elektriske skrivemaskinene måtte brennes når de var oppbrukt: Det var mulig å lese setningene hvis man demonterte kassetten; Forsvaret fryktet at russiske spioner skulle trekke ut fargebåndene og notere seg både det ene og det andre. Og når de leste fargebåndene, kom de til å bombe oss herfra til helvete:
– Vi må ta våre forholdsregler! Hvis vi ikke er forsiktige, kommer det en dag til å stå en russer med Røde Stjerne i lua og blåse huet av deg, Arvola! Marsj! skrek løytnant Larssen. Så der stod jeg, i kveldingene, og brant fargebånd i et digert oljefat på baksiden av brakka. Jeg mente at jeg så en russisk agent bak en busk en kveld mens den sure, svarte plastrøyken stod opp fra oljetønna, men det var bare kokken som slo ut potetvannet. På den annen side hadde jo løytnant Larssen sagt at russiske spioner kom i alle forkledninger. Så, nei, trygg var jeg ikke.

Skrivemaskinene var fortsatt i bruk da jeg begynte i NRK i 1989. Vi skrev nyhetsmeldinger og introer på gult, knitrefritt papir, A5-format på tvers. Dette var visstnok et spesialbestilt papir til bruk i radio, som sagt knitrefritt, slik at det ikke skulle knitre i papir på sending mens vi leste. Lytterne likte ikke knitring, sa kringkastingsledelsen.

Jack Kerouac skrev på en slik modell som min. Beat-generasjonens grand old man kjøpte en Hermes 3000 i 1966 fordi han hadde slitt ut den forrige skrivemaskinen han hadde, skriver auksjonsfirmaet Christie’s i sitt følgebrev til Hermes 3000-maskinen hans som gikk for 22.500 dollar i 2010. Kerouac hamret løs på den til sin umiddelbare død i 1969, 47 år gammel. Den som har den skrivemaskinen nå, hvem det enn er – Christie’s er diskret overfor sine kunder – må se spøkelser på høylys dag. Hvem som tidligere eide den modellen som jeg har aner jeg ikke, men det er en god følelse rundt den. Betydelig billigere enn Kerouacs var den også; fire hundre kroner hadde jeg råd til:
– Solgt, sa Per på bruktbutikken Det Hvite Hus i Vadsø og skjenket en kopp kaffe på kjøpet den gangen.

Men kom så til poenget! Er dette snakket om skrivemaskiner bare nostalgisk språkføring? Nei, jeg mener bestemt at det ikke er det. Jeg kan merke at jeg kommer inn i en annen fase i skrivingen når jeg må bruke hendene. Ordene sklir linjelangs, noen ganger gjørmete som en stri vårbekk i en grøftekant, andre dager klart som Anarjokka i juli når myggen står som en sky rundt hodet – det stikker, men jeg bryr meg ikke. Og den er så befriende avlogget: Det kommer ingen meldinger opp i høyre skrivehjørne. Ingen pushvarsler fra BBC eller Kringkastingens nyhetsavdeling. Ingen neonlysende tilbud om å kjøpe noe, ingen treningsbilder fra Instagram. Det er bare meg, tankene, ordene, bokstav-stagene som dundrer i stål mot papir. Fargebåndet varer i årevis, og går jeg tom, er det alltids en eller annen obskur nettside som er gal nok til fortsatt å selge fargebånd. Det er meditativt, jeg bare skriver: Litt på Mac-en, litt på papir i notatbøkene mine, litt på min gamle Hermes. Det blir ikke feilfritt, men det retter seg i korrekturen.

Pat Boone med «Sugar Moon» lå på Billboard-lista i 1958, året da min Hermes 3000 kom til verden. Verden var analog, instrumental, kanskje naiv. Ordene likeså? Men croonerne sang tett ved rørmikrofonene, bassen duvet, og skrivemaskinene knatret.

1 tanke om “Oh sugar moon

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *