Jeg glemmer så fort

Jeg mente et øyeblikk at jeg så en død venn av meg i dag. Det var da trikken svingte inn Ingkognitogata at jeg la merke til henne: Lent opp mot et jernstakitt. Mattgul boblejakke. Gråstrikkede votter, den høyre votten svartflekket på håndbaken, som om hun hadde kommet borti noe. Jeg husker ikke nå hva det var hun hadde kommet borti, jeg spurte om det, den gangen, men hun sa at det ikke var viktig. Jo, fortell, spurte jeg. Jeg måtte mase flere ganger. Så sa hun det. Men det viktigste var at det hadde gått bra, sa hun, og jeg nikket: Det viktigste er jo at det gikk bra. Så lo vi.

Men det var naturligvis ikke henne. Da trikken passerte Riddervolds plass, hadde jeg slått hele tanken fra meg, og da jeg steg av på Briskeby, måtte jeg le av meg selv: Klart at det ikke var henne. Jeg gikk inn på Flâneur og bestilte den vanlige cortadoen, og da hadde jeg glemt hele tanken. Det kjennes fint. At jeg begynner å glemme. Og at jeg glemmer fort. Jeg kan glemme ting mellom Jernbanetorget og Briskeby fortere nå enn jeg noen gang har kunnet huske. Og det er bare bra. Det er da det går fremover, sier han. Men så sier han rett etterpå at det er endel jeg aldri må glemme, og da husker jeg det.

Inne på Flâneur skjer det samme hver gang når jeg får cortadoen, hun bak disken spør:
– Er det noe annet De kunne tenke Dem?
Og det er en så fin ting å si, det er så omtenksomt sagt, jeg vil at hun skal si det én gang til, så jeg later som om jeg er fra vestkanten, jeg også, legger hodet på skrå, vender det høyre øret mot henne og svarer:
– Hva behager?
– Er det noe annet De kunne tenke Dem? gjentar hun og smiler.
– Nei takk, det var alt, svarer jeg, og jeg vet at jeg kommer til å gjøre det igjen.

Skisse fra ukas manusarbeid. Et nytt bokmanus blir til, lag på lag.

2 tanker om “Jeg glemmer så fort

Legg igjen en kommentar til Maya Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *