Notat om trær

Trærne i parkene står i kamuflasjefarger tilpasset våren: Gråsvarte, render av lysegrå mose, med lukt av gammelt løv fuktet i vannet fra snøen som falt i fjor, den som smeltet og aldri mer kom tilbake. Det gjelder å unngå å ta dem som selvsagt, trærne i byene; de står der jo bare, puster usynlig oksygen ut i det løvtynne laget vi kaller atmosfære, det som skiller oss i levende live her nede fra dødens absolutte nullpunkt og ingenting der oppe, den himmelen som tilsynelatende er blå, men det er speiling av oss selv vi ser, i virkeligheten er evigheten dyp og svart og uendelig og tom og fæl. Trærne puster ut oksygenmolekyler og spiser kabondioksid og er levende legender: De har vært her i 385 millioner år og har en viss erfaring.

En av naboene jeg hadde i tiden i Stockholm var en meget uforstandig og sint gammel dame. Ellinor hadde fått det for seg at hun skulle utrydde trærne i nabolaget, og hun skulle begynne med den store eika som stod ved inngangen til blokka vår:
– Trær forsøpler nabolaget. Har du sett hvordan de slipper eikenøtter og annet skrap på bakken om høsten? Og så drar de jævla ungene inn skiten i trappegangen, og jeg må stå og koste ut dritten dagen lang. Den eika skal ned. Trær minner meg om menn. Det er bare skit med dem. Trær får meg til å tenke på stinkende mannfolk som sviner til liv og ekteskap. Den eika der skal ned, om så det er det siste jeg gjør, sa Ellinor. Hun forsøkte å få borettslaget med på sin miljøkriminelle og forrykte tankegang, men uten hell, og vi snakket aldri sammen etter det. Jeg så henne på avstand en gang, da stod hun oppe på balkongen og ropte og skrek ned til barna som lekte på plenen at de måtte til helvete se til å komme seg vekk, de tråkket ned påskeliljene hennes, hylte hun. Hva som hadde hendt i Ellinors liv vet jeg ikke, men hun hva det nå enn var: Det ble verre med årene.

Det er noen som blir sånn. Trærne som de hater står bare stumme tilbake, forstår ingenting, bare hører på. Det Ellinor på sin side aldri kunne forstå, var at jo mer hat hun pustet ut, jo mer fornøyd var eika i oppkjørselen: Den lepjet i seg kabondioksid fra lungene hennes, pustet taktfullt ut oksygen tilbake. Men slike som Ellinor vil aldri forstå seg på trær, langt mindre takke dem. De tar livet som selvsagt.

Jeg kan ikke få takket trærne nok! Takk for at dere står der, tålmodige, pustende, dere står der bare, gir støtte og ly: I parken på Tøyen her om dagen traff jeg den franske grevinnen igjen. Jeg hadde begynt å bli bekymret for henne, jeg har ikke sett henne i hele vinter. Men nå satt hun der, på bakken, ved rota av et stort, stort tre, ryggen lent mot trestammen:
– Ah, det er… hva heter norske språket… le printemps…
– Våren, grevinne. Det heter våren, sa jeg.
– Ja. Våren.
Den franske grevinnen lukket øynene, håndbaken på venstrehånda var skitten. Jeg kunne se at hun hadde gravd i søppelkassene igjen. Den franske grevinnen er deleier i et storgods i utkanten av Château-Thierry, men hun røk uklar med den franske greven på sekstitallet en gang, etter en premierefest, det var noe med Jean-Paul Belmondo, hun hadde bommet en sigarett av Jean-Paul Belmondo, sånn var det, ja, jeg har jo fått hele historien før. Så hadde den franske greven kommet over dem og misforstått hele situasjonen, kjørt hjem og låst henne ute, og aldri åpnet for henne mer. Nå sparer hun til søksmål.
– Har du en tier? spør den franske grevinnen, jeg svarer ja, og treet over oss lukter av gammelt løv fuktet i vannet fra snøen som falt i fjor, den som smeltet og aldri mer kom tilbake.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *