Den gang da, hver gang når

Den gang da det var friminutt, sprang du rundt og dyttet. Du var alltid først i skolegården da det ringte ut, og du passet på at lærerne aldri så deg. Var det en lærer i nærheten, så du en annen vei, men straks det var fri bane flirte du etter å ha dyttet noen i gjørma, eller ned i grusen, eller mot veggen:
– Men tåler du ingenting, eller? Er du en sånn svekling, du? Snart begynner du vel å grine, også. Ser du den spytttklysa som er der på bakken? Den skal du ta på. Ta på den, sier jeg. Bra. Og så kan du ta fingeren i munnen. Gjør det, slave. Gjør det, sier jeg, friminuttet er snart slutt. Sånn ja. Åja, du er en sånn gris også? Også så feit som du er. Feit. Har du pissa på deg nå igjen?

Du gjorde friminuttene iskalde, selv på varme og løfterike vårdager. Og alle var redd deg.

Hver gang når du er på nettet, klikker du deg rundt til du finner noe eller noen å plage. Du passer alltid på å holde deg unna moderatorene. Du holder deg alltid innafor, og du er alltid først ute i kommentarfelter, på Twitter, på Facebook, du kan ikke komme fort nok i gang, og du skriver:
– Men tåler folk ingenting nå for tida? Hva er det med folk? Alle er så lettkrenkede. Dakkar, ble du krenket av at jeg kalte en spade for en spade? Alle disse krenkede… Vet dere hva jeg nettopp leste? At det ikke er lov til å kalle folk feit mer. Ikke neger, ikke feit, ikke nye landsmenn, kjerring er visst heller ikke lov, hva blir det neste? Dakkar dusseliten så krenkede alle er! Det var ikke sånn før, på syttitallet, på åttitallet. Da var det tak i folk. Da kunne vi kalle en spade for en spade.

Det er iskaldt rundt deg, selv når du smiler. Og vi er redd deg fremdeles.

3 tanker om “Den gang da, hver gang når

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *