Utsøkt nordnorsk utferdstrang

Gjennom årtiene er det skrevet talløse sangtekster om å lengte hjem til Nord-Norge, om alt det vi flyttet fra, om hvordan det føles å være på utsida, sørpå, eller i utlendighet og elendighet, om så bare for noen korte uker. Fantes det norgesmesterskap i hjemlengsel, ville mesterskapstitlene gått til folk nordfra, gjerne i eksil, år etter år. Det sentrale Østlandet har bosatt et slett ikke ubetydelig antall hjemlengtere nordfra, flere av dem forlot landsdelen på femtitallet og forble også i femtitallets Nord-Norge i sine sinn, organiserte seg etterhvert i patriotiske Finnmarkslaget og vennelag fra Nordland og Troms, der de satt, og for alt jeg vet fortsatt sitter, på lukkede fester i en drøm om livet med sjarken og støa, mens virkelighetens Nord-Norge forlengst hadde trådt inn i en ny tid, satt fiskeripolitikk inn i en større, global sammenheng, folk ble på fornavn med russere i før lukkede, hemmelige byer, søringer hadde kommet til, og han Oluf var ikke morsom mer. Jeg var observatør på en slik større mimrefestlighet i Oslo en gang, der folk satt og snakket om skitne fjellfinner med forakt, og utpå natta reiste seg unisont til allsang og strigråt åpenlyst til Kirsti Sparboes «Hjem, hjem langt mot nord». Det var en tildels svært mørk opplevelse.

karibremnesDet er nok av ensidige hyllester, og nordnorske bygdeviser, svulstig skrevet og forskrevet av menn som i dag er støv og muld er noe av det mest uutholdelig ukritiske og skamløst tilslørende man kan tenke seg av lyrikk. Det er få som på den andre siden har satt ord på følelsen i et ungt menneske av å lengte ut, bort og vekk på seksti- og syttitallet. Allmenntilstanden, ikke bare i Nord-Norge, ikke bare i gamledager, men hvorsomhelst i landet, og til alle tider, av rastløshet, kriblingen som kom av spørsmålene: «Hva er det der ute? Hvordan lever andre? Den skammelige, brennende lysten og utferdstrangen i meg… hvor kan den lede meg?» Det gjør Kari Bremnes nå. I morgen fredag slipper hun singelen «Det einaste vi ville», som er en tidsmaskin tilbake til lengselen ut. Låta er forhåndssluppet hos Tidal/Wimp, og kan høres der allerede nå.

Det er ingen som kan betvile at Kari Bremnes har, i sin enorme produksjonsportefølje, minst ett av sine hjertekamre i Nord-Norge, og hun har i sin tidlige karriere vært en av de fremste formidlerne av nordnorsk visetradisjon, både som gjentolker av blant andre Arvid Hanssens omfattende materiale, og også som selvstendig tekstforfatter og kulturjournalist gjennom tretti år. Ikke den pralende nordnorske selvgodheten som vi nordfra kjenner utmerket til, og som vi tidsvis pynter oss med, men som noe mer stillferdig og varmt – det finnes ikke noe brautende over eksempelvis Arvid Hanssens produksjoner, snarere en duknakket ydmykhet. Men låta «Det einaste vi ville» er likevel noe ganske annet, skrevet av en dypt 2015-moden Bremnes med flere fokusskifter i tekstlinjene. Låta er som en reisekoffert med doble bunner og rom som du ikke behøver å være fra Svolvær for å ta i bruk.

Bremnes skriver selv på sin egen hjemmeside om teksten: «De årene der. Jeg ville aldri hatt dem om igjen, trenger det ikke heller, de er jo der ennå. Som de gatene vi gikk i en barndom, ungdom. Husene vi løp inn og ut av, stemmene i skolegården, fortausparadisene, ansiktene vi vokste opp med. Den rutete ranselen til Elin, den teite grønne boblejakka jeg måtte gå med. Tilhørigheten til alt, lengselen bort fra alt. Vi gikk der som udetonerte bomber og visste at noe var iferd med å forandre seg og aldri skulle bli som før igjen. Og det var uunngåelig og forferdelig og fantastisk.» Så presist utfyller hun sin egen tekst, og vi kan nikke: Ja, slik var det jo. For oss alle. Vi som dro. Kom tilbake. Dro igjen.

I løpet av fire minutter og tjuesju sekunder tekst og melodi, alt skrevet av Bremnes selv, pensles dette ut i linjer som «Det einaste vi ville va å vær et anna sted. Det sterkaste vi hadde va en længsel. Vi gikk den samme gata, og vi gikk ho opp og ned. Vi gikk som i en luftegård i fængsel.» Om gata som lærte dem å sette fart på sykkel. Og hun skriver om han Rolandsen, han på kiosken, han som alltid var den samme, han som ikke hørte musikken som endret alt hos de unge. Han Rolandsen var alle steder i slike samfunn den gangen. Og han forstod seg ikke på ungdommen, husker jeg. Han mente at vi skulle bli der vi var. «Og husk hvor dere kommer fra», pleide han Rolandsen å si, og la til: «Du vet ka du har. Ikke ka du får.»

Teksten er ikke bare fortellingen om drøm om en flukt – men også erkjennelse av at det var der, i gatene – i lukt av guano og lyse netter – drømmene om noe annet ble til. Og også en takknemlighet? Ja. En av de sterkeste og mest modne kjærlighetserklæringene jeg har hørt i moderne tid til en oppvekst, og til Nord-Norge. Det er en uavsluttet lengsel, som stikker sårere og friere enn innledningsvis nevnte nordnorske slager fra en støvete tid noensinne kunne favne. Ingen øvrige heller, for den saks skyld.
Kari Bremnes: «Det einaste vi ville»
Tekst og musikk: Kari Bremnes
Produsert av Bengt Egil Hanssen
Medvirkende: Kari Bremnes, Bengt Egil Hanssen, Hallgrim Bratberg, Børre Flyen og Sondre Meisfjord.
Lyd: Geir Østensjø og David Solheim.

Forfatteren har ingen tilknytning til Tidal/Wimp, og mottar ingen godtgjørelse for denne omtalen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *