Påbegynt kl 1854
Jeg ser hva du driver med bak sarkasmene og selfiene, sa han og satte kaffekoppen mot munnen. Vet du faen ikke, snerret hun og lente seg tilbake med armene i kors. Gjør jeg visst faen, svarte han. Så fortell meg da, sa hun og himlet med øynene, men vær rask, jeg har noe å rekke. Jo, det du gjør, fortsatte han, er å bortvise sorgen fra tettbygd strøk. Sorgen din er som en hjemløs som du vil ha vekk fra steder der den kan slå seg ned. Men du vet jo at de bostedsløse ikke blir borte bare fordi man utviser dem til forstedene, de er der, likevel, varmer seg rundt rustne, brennende oljefat når natten faller tung og svart i de fordømtes kvarter. Du er syk, mumlet hun, jeg er så glad for at du gjorde det slutt med meg.
Avsluttet kl 1903