Arbeidsnotat om hat

Det ble en tid så umåtelig populært å vende hatet ryggen. Hatet skulle fordrives, fortrenges, sopes under teppene. En gjerningsmann som ødela, tok liv, fraranet familier et håp og en kjærlighet: Han skulle møtes med godhet og kjærlig omsorg, før vi kollektivt skulle vende ham ryggen med likegyldighet. Det så fint ut på blafrende papir på talerstoler de julidagene, det gav et sympatisk inntrykk av en nasjon og et folk, men det sperret for sorgen og det avsindige raseriet. Vi skulle føle felles, og likt.

Og ved såre bruddflater etter visse forholds punktum:
– Du er bare luft for meg, jeg er likegyldig, det er over. Det finnes ikke mer hos meg å hente. Det var fint, det vi hadde, men nå er det over. Takk for det, nå må du gå videre, for det har jeg gjort.

Jeg tror ikke på det. En tese jeg vet er riktig, er at hatet lever. Hat skal leve i menneskene. Fantes ikke hat, visste vi ikke om omsorg. Fantes ingen forbrytere, ville vi ikke skjønne forskjellen på rett og galt. Et godt plassert, målrettet hat viser verden at her finnes et brennende, levende hjerte, et pumpende liv som er sårbart, varmt, som bryr seg om rettferdighet og menneskeheten. Hat er grensesettende, og det kontrapunktiske til kjærlighet, det motsatte av kjærlighet var aldri likegyldighet, slik ukebladspaltene innbilte sitt hjelpeløse publikum på åttitallet fritt etter Simon Wiesenthal, det motsatte av kjærlighet vil alltid forbli hat. Når du hater, bryr du deg om andre. Hatet foredler et menneske til det bedre, til et sympatisk, troverdig, omfattende og helt menneske. Likegyldighet peker mot livløshet, avstumpet og farlig i sin grenseløse mangel på engasjement – slik sett kan Wiesenthal ha hatt rett, om det var dét han mente. Men å skamme seg over sitt hat driver mennesker og folkegrupper til vanvidd, å fortie hatet som brenner og brenner i deg gjør deg løgnaktig og gjennomtrukket av falskhet. Hat kan tilgis og gjøres noe med, det likegyldige er plastisk livløst og dømt til å mislykkes. Hat kan imøtegås rasjonelt, bearbeides, likegyldighet er bare en vegetativ tilstand av bevisstløshet som er umulig å verge seg mot.

Jeg møtte blikket til et spedbarn på t-banen forleden. Blikket: Et likegyldig, tomt, svart hull som like gjerne kunne tilhørt en gammel, livstrett hund. Det var ingen sjel i blikket hans, bare et tåpelig uttrykk av ingenting. Tenk om han skulle forbli slik livet ut?

To dager senere, på den samme t-banen: Ei lita jente, rundt fire, som hadde lært seg hatets store kunst, rødflekkete i ansiktet ropte hun til sin mor: «Jeg! Hater! Deg! Jeg hater deg! Hater deg!» mens hun sparket takten i ordene inn i setet. Hun skiftet fokus lynraskt, møtte blikket mitt i et kort sekund, og alt i henne var blindt raseri. Hun skammet seg ikke. Og med tiden, og kyndige voksne, vil hun skjønne at hat kan tøyles.

Skrivende folk, og farende fanter i livet, kan ikke beskjeftige seg med likegyldige skuldertrekk. Derfor, inn i manus:

Du er ikke luft for meg. Jeg hater deg for det du gjorde. Jeg erkjenner ingen skyld. Jeg ønsker deg alt vondt, jeg fremstiller meg ikke bedre enn det. Hos meg er det inntil videre bare forakt å hente. Ditt triste, ensomme forsøk på å glemme vil for alltid hjemsøke deg; du kommer til å våkne hver natt, lemster i hver fiber, med sammenbitte kjever, hjemsøkt av skamfulle drømmer om hevntanker som du må hemmeligholde. Jeg, på min side, hater, derfor er jeg. Det går over. Det er jeg som går videre.

4 tanker om “Arbeidsnotat om hat

  1. Ja, hatet eksisterer, jeg tror det er hatets energi som får oss til å komme videre når noen har skapt vonde opplevelser, enten for oss – eller med oss. Men det krever mot å innrømme at man kjenner på et hat – og det motet er det ikke alle som kjenner på.
    Takk for at du fortsatt er min venn, Jakob, du vet det er 20 år siden i år? 🙂

    • Ja, Anne, det er helt utrolig, dette med tjue år siden. Takk selv, varmt, for de årene vi innledet for tjue år siden, og også for måten det bruddet der vi gikk videre, for snart ti år siden, hver for oss, skjedde på. Måtte vi leve lenge i landet, hver på vår kant, alt godt, kjære venn!

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar