Jeg holdt på å kveste en veskehund totalt i går. Det var i Inkognitogaten, en veskehund som hadde fått lov til å komme opp fra veska si og nå spankulerte i ti-femten meter løpeline frem og tilbake på fortauet og i veibanen. Eieren snakket i mobiltelefon, og dette må ha vært en viktig samtale, kanskje blant de aller viktigste i livet, en av disse samtalene der man glemmer alt man har i hendene, i rent bokstavelig forstand, mens man med den ene hånden balanserer telefon og papirpose med énstavelsesbutikknavn fra Bogstadveien på, i den andre har en hundeline som man stadig gir mer slakk på.
Det var en pen hund. Den hadde fått en snerten hatt på seg, og en av de aller yndigste lærjakkene du kan tenke deg, med glidelås og sølvskimrende beslag, og sokker i blå pastell, besatt med perlekanter opp mot knehasene. Dette var en meget påkostet hund med de aller mest utsøkte accessoirer, ja, jeg vil bent frem si at de kledde hverandre, hundens eier og hunden, en stilstudie i chic nåtid, et øyeblikksbilde av Norge akkurat nå, et Norge på vippepunktet, et Norge som resten av verden måpende ser på og sier: «Hva faen holder dere på med?»
Og bakfra kommer jeg på sykkel, i ubehøvlet fart fra østkanten, skitten og fæl og ikke kledd for anledningen. Hundelina – jeg har ikke sjans til å se den før det er for seint. Jeg kjører over tauet, og unngår såvidt det er å få hunden inn i forhjulet. Hvis den hadde kommet inn der, ville den blitt halshugd og maltraktert til det ugjenkjennelige, for dette var en meget liten hund, og min inngangshastighet i situasjonen var høy. Det ville bare blitt en blodig dott igjen av den, lemmer og tøy ville ligget strødd i ambassadestrøket, den vesle veskehunden ville blitt en riktig væskehund, og alt som var igjen i enden av lina ville vært en blodig, liten hatt.
Underlig nok gikk det bra. Men jeg fikk vite litt om hensynsfullhet i trafikken, dette var ord jeg tok til meg. Og jeg skjønte, da jeg i hodet formet ordene «hvordan gikk det, er hunden okei, eller skal jeg kjøpe en ny til deg?», for et materialistisk, ufølsomt, ufordragelig svin jeg innerst inne er.
Godt skrevet, morsomt !
Enig i at det var både godt og morsomt skrevet. Men hva med det hensynet du skal ta når du er syklist på fortauet? Du sier at inngangsfarten var høy, men gangfart er regelen for en syklist i fotgjengernes domene. For øvrig en av mange grunner til å lage egne sykkelfelt, helt egne, slik at vi kan ferdes litt mer på våre premisser.
Hunden gikk i veibanen også! Så kanskje syklisten ikke kjørte på fortauet, men ble et offer for en idiotisk hundeeier som ikke passet på hunden sin. Ikke bruk disse linene som dere ikke har kontroll på, så unngår dere hundeeiere å risikere livet for kjæledyret.