Selv om de levde på samme tid: Det er en hårfin balanse mellom uttrykkene «hva behager?» og «saft suse!» De stammer begge fra en tid som er over, men bare «hva behager?» overlevde. Forskjellen er klasse, teatralsk, maniert språk og tiden som har gått. Jeg nevner dette fordi en av karakterene mine i manus legger hodet på skrå og spør «hva behager?» på en av byens butikker. Opptrinnet utspiller seg på vestkanten, og da kan det fortsatt passere, selv om jeg ikke vet om jeg skal plassere handlingen i 1985 eller 2015. «Hva behager?» har overlevd fordi det holdes i hevd; jeg har selv blitt spurt om det både på østkanten og vest i Oslo, og endatil i Bergen, når jeg har mumlet.

Men «saft suse» forsvant med Stompa, råmelkspudding, Filmavisen, sagogrynsuppe, børsnoteringene og fiskerimeldingene. Jeg mener at Donald Duck var den siste som brukte uttrykket, og det må ha vært på seint syttitall. Donalds gamle norske tekstredaktør Vivi Aagaard må imidlertid i sitt stille sinn ha visst at «saft suse» er avledet fra det danske «saft suse mig», og hun må ha holdt kjeft om det. For hvis man følger det danske sporet, og slår opp i Den Danske Ordbog, vil man til sin bestyrtelse (også et avglemt uttrykk) finne at det slett ikke er snakk om saft, men derimot om selveste Satan! En fiffig omskriving.

Og da begynner det å ligne noe! Da kan «saft suse» gjenoppstå på en snurrevadbåt langt ute i sjødrevet på Thor Iversen-banken, der en båtsfjordværing kan stå forhutlet på akterdekket og mumle: «Satan han suse, han va bra stærsk i kveill, æ trur æ går inn i pantryet og tar mæ en i vænstre foten.» Det gir ikke den samme smellen om en frognerværing, samtidig, står på altanen og mumler forbløffet: «Saft suse, det blåser visst opp, jeg tror sannelig min hatt at jeg går inn i vinterhaven og skjenker meg en liten nightcap.»

Men de sier altså nøyaktig det samme, båtsfjordværingen og frognerdama.