Kjære lesere, kjære lyttere, kjære publikum.
Kjære Vadsø Storband.
Jeg er sikker på at Frank Sinatra ville ha trivdes i Vadsø. Han fikk dessverre aldri kjenne myggstikk i Ytrebyfjæra en solnatt i juli, og aldri fikk han merke neglespretten ute på Vadsøya når himmelmesteren svir av sine siste tennstikker på sørhimmelen i november før mørketida kommer, der han antakelig hadde fintrødd i skaller med sennagress i den tørre snøen borte ved luftskipsmasta, men jeg tror at han ville ha vært henrykt over fottøyet, og begeistret skrevet til sin datter: «These boots are made for walking!» og satt griller i hodet på henne.
Frank Sinatra fikk heller aldri sjansen til å være vokalist for Vadsø Storband, men han hadde elsket det. Han hadde elsket profesjonaliteten, roen i orkesteret, summingen fra bordene med telys på Vårbrudd i Vadsø eller Ritz på Kirkenes eller hvor som helst der han stod bak sceneteppet før han trådte ut og gav folket jernet. Istedet ble det lokale vokalister, de beste av dem alle, og Vadsø Storband, og jeg tror at han ville stått nederst ved ovnen på Vårbrudd i Vadsø, med armene i kors, vippet med lakkskoene og mumlet: «That ain´t bad. Not bad at all. Harald will manage. Think I go to Bajasso for a beer.»
Vadsø Storband er ei skute som har seilt på havet i tjue år, og til lands og i luften med. Orkesteret har et anker som har kjent grunnforholdene i alle havnene det har besøkt, og det er litt som hurtigruta: Kjenner sine havner og sitt mannskap, sine fast besøkende og turister som elsker turen, og som kommer igjen og igjen.
Vadsø Storband er nordområdene i praksis, det vi alle drømte om den gangen jernteppet var kaldere og hardere enn selv austavindskulingen ved Bøkfjord fyr: Det sprudlende og beste av møter på tvers av grenser og kulturer, det inkluderende, det folkelige, og samtidig med fullt fokus på to ord: Profesjonalitet og spilleglede til folket. For er det to ord jeg mener er for alltid knyttet til Vadsø Storband med Harald Devold så er det dette. Det finnes ikke det spor snobbete over å tilby profesjonalitet, og det finnes ikke noe enkelt over å tilby folkelighet. Det handler, i sin gjensidighet, om regelrett respekt for sitt publikum.
Varangerfjorden er diger, og er egentlig ikke en fjord, men et stykke hav. Vadsø Storband krysset tidlig dette havstykket og knyttet bånd til blant andre «Dr. Wessel» på sørsida, i seg selv et legendarisk band med dype røtter i både malmgrunn og roots, og orkesteret fra Vadsø hentet inspirasjon og kraft fra folk med den samme grunninnstillingen til musikk: Av folket, for folket. I musikkmiljøet i Sør-Varanger inngikk de samarbeid med blant andre Erlend Gimse og Annelise Sneve Mortensen. De dro i austerled og fant vokalist Bill Iversen i Vardø, de hentet inspirasjon og samarbeidspartnere i Nesseby og Indre Finnmark, og de representerte Finnmark i Arkhangelsk i 2006. De deltok i lokalavisa Finnmarkens hundreårsjubileum, de samarbeidet og spilte med Samisk Kirkekor, og slik smeltet Varanger, Finnmark og Nordkalotten sammen med Vadsø som kreativt senter.
Selv fikk jeg gjennom årene flere oppdrag for storbandet som tekstforfatter, det mest omfattende var gjendiktning av deler av nevnte Frank Sinatras materiale. Jeg var i godt selskap: Det var jo ikke Sinatra selv som skrev tekstene til slagerne sine, han hadde folk til slikt: Lew Spence, Marilyn Bergman, Sammy Cahn og Jack Lawrence var blant dem, med produsenter og arrangører som Nelson Riddle, Quincy Jones, og – etterhvert – Harald Devold for Vadsø Storband. Jeg kan personlig gå god for Devolds plass i denne rekken!
Orkesteret fra Vadsø har også promotert og fremhevet lokal mat sammen med programleder og forfatter Thomas Leikvoll, også fra Vadsø, sammen med rause lokale og regionale sponsorer, et næringsliv som forlengst har sett verdien i å støtte et lokalt kulturliv med en kunstneriske kraft som strekker seg langt utenfor bygrensa, og som forstår at tannhjul fungerer best sammen.
Vadsø Storband er på flere vis større enn seg selv: Større enn stedsnavnet Vadsø, og større enn et storband. Orkesteret er en lokal tilknytning og en identitet, og et varemerke, og et eksempel til etterfølgelse. Kort sagt: Noe å strekke seg etter.
Jeg ble bedt om å skrive en tekst basert på storslageren «Desperado», tolket av blant andre Jill Johnson, med opprinnelig opphav Glenn Frey og Don Henley i 1973. Dette ble jeg bedt om fordi Harald Devold sa at orkesteret hans så gjerne ønsket å gjøre denne låta til sin. Jeg har her valgt å illustrere den med to meditative, langsomme billedstrekk – bildene her er ikke det viktigste, det er derimot sounden av Vadsø Storband med vokalist Annelise Sneve Mortensen. Høres best med et par gode headset eller på foill fræs over anlegget. Kan også høres på cd-en som storbandet nettopp har kommet med. God fornøyelse, takk for tilliten, og igjen: til lykke med tjueårsjubileet!
Vakker tekst og nydelig tolkning av moderne låtklassiker. De har virkelig gjort låta til «sin egen». Takk for at du delte med verden, Jakob.