Noen år senere nå. Jeg trekker i gamle dager: Døra inn til skolekorridoren har blitt tregere, det var enklere å åpne den – den gangen.

Den gang: Med et kort rykk. Dørflaten av mørkt treverk. Blyglasset, som er splintret i dag. Håndtaket i stål. Hun grep meg i hånden:
– Se. Jakob. Døra til filmrommet er åpen.
Hun trakk meg inn. En djevelens invitt.
I fremviseren stod en rull fra timen med åttende:
«Slik lever dei der»
fra Biafra.
Hun skrudde fremviseren på.
Det flimret på lerretet.
Barn med fluer i ansiktet, store mager.
Jeg måpet.
Hadde ikke sett den filmen.
Skoleklokka risset en ny time inn i murveggene på utsiden, men vi gav faen,
vi så ferdig den filmen,
hun hadde med en annen på baklomma,
vi skulket gjeldende pensum
og fant vårt eget.