Det sitter en fugl der oppe

Der. Ved trikkeholdeplassen i Birkelunden. Akkurat der. Det sitter en fugl der oppe, er det en meis eller er det en spove, jeg vet ikke, er det en poppel eller er det ei bjørk, jeg vet ikke, jeg tok ikke brillene med meg, men ører har jeg. Og det er en feil på den fuglen. Det er derfor det ikke er klart for meg om det er en meis eller en spove. Den høres, nå i mars, ut som ei slitt viftereim fra en kassert Opel, eller noe enda mer alvorlig, den aller siste gangen mekanikeren skrur om tenningsbryteren, lytter, rister på hodet, skrur av tenningen, stryker lua av seg, klør seg over skjeggstubbene og konstaterer:
– Nei, dette blir dyrt, du. Her må det en ny Opel til, det kan jeg si.
Bytt ut «Opel» med «fugl», så skjønner du hva jeg mener.

Enten må noen bytte deler på den fuglen, eller gi den sangtimer, vi er allerede langt ut i mars. Jeg vet for øvrig ikke hvem dét skulle være, verken det førstnevnte eller det siste. Den fuglen, den ulykkelige fuglen, står enten helt på fallrepet av sin karriere som sangfugl, eller også helt i starten av en karriere som kanskje burde avsluttes her og nå; det er ikke sikkert å si hva som krever mest jobb, og ikke minst vondest selvinnsikt. Har fugler selvinnsikt? Det burde de ha.

Men hvis ingen gjør noe med den fuglen, eller hvis den ikke tar seg selv i nakken, kommer ingen snart til å høre forskjell på den og 11-trikken, vi er på god vei dit. Og slik kan vi ikke ha det. Jeg tipper det blir trikken som må på service. Det er nok det enkleste for alle parter.

Legg igjen en kommentar