Han blåser med voldsom kraft, en eller annen sirkusmarsj, han har vært sirkusmusiker, jeg hører det på
beskaffenheten i pusten, skarpheten, uvørenheten, han får femten kroner, og han spør where are you from, sir, og beskjemmet svarer jeg Norway.
Det er et navn som ikke klinger bra der ute et sted, hardere enn messingen han setter mot leppene, kaldere enn stålene som ligger i koppen hans, ryktene om oss er ganske harde på hans trakter, og jeg tenker hva kommer nå, skal han blåse meg en stortingsproposisjon eller «Herr President» eller kommer det noe enda verre, eller noe bedre. Så spiller han «Kanskje kommer kongen», ser på meg: «Norway, heh?»

Og jeg nikker tilbake og tenker at Knutsen og Ludvigsen kom seg ut av den tunellen til slutt og helt ned til den rumenske landsbygda, før de endte opp foran nasjonalforsamlingen i kongeriket Norge, dit kongen tidvis kommer. Lett yr, pluss fem.