Snik-kikk: Teksten er del av novellesamlingen som kommer i januar.
Jeg var alltid en kløne i fotball. Bestandig. Klarte det aldri. Men jeg øvet meg i hemmelighet. Det gav visse resultater. Det var noe jeg aldri fortalte til noen. Det var alltid noe jeg aldri fortalte til noen. Slik var jeg bestandig. Det var del av løgnene.
Den dagen: Det var i bakgården. Terje skulle bare legge opp en ball til meg – det var en av de der sommerdagene som meteorologene benekter i dag fantes – at det bare var vakre sommerdager før. Men jeg vet: det var bare det. Spiller ingen rolle hva de sier: Jeg var der.
Terje skjøt ballen over til meg på den irrgrønne bakgårdsgressmatta. Jeg hadde lært meg det der trikset med å ta ballen på hælen – og jeg greide det! Jeg greide det! Jeg var tretten år – og jeg greide det!
Fra hælen min gikk ballen rett i stuevinduet til Simonsen. Det er en spesiell lyd når en fotball går gjennom vinduet på østkanten på syttitallet: Det var en mer sprø lyd enn i dag; glassrutene var tynnere, vi hadde ikke råd til så mye mer. Fotballen føk rett inn, det var ingen motstand i glassflaten. Inn gikk ballen, og ut kom Simonsen:
– Hvem var det der?
Terje og jeg var de eneste skyldige. Det var ingen andre i gården – hvem skulle det ha vært? Simonsen stod der med de vemmelige øynene sine og ropte i raseri:
– Ja? Hvem var det?
Og jeg. Som aldri før hadde stått opp for meg selv eller noen andre, pekte:
– Det var han!
Terje så forskrekket på meg, og Simonsen skottet ned på Terje, ropte:
– Du kan be faren din komme hit etter jobb og gjøre opp for deg!
Så slamret han det som var igjen av vinduet inn i karmen.
Jeg har forstått at den vindusruta kostet 179,50. Det ville ha gått ut over bursdagsgaven jeg skulle fått uka etter. Det ville aldri blitt råd til både bursdagsgave og ny vindusrute til Simonsen.
På bursdagen fikk jeg bilbane. Det var det jeg aller helst ønsket meg.
Jeg har skyldt på Terje i alle disse årene. Det kommer jeg til å fortsette med. Han var bedre i fotball enn det jeg noensinne ble, derfor var det hele rimelig. Men det var jeg som gjorde det. Og det er samtidig noe stakkarslig over de som ikke står opp for seg selv, og sin uskyld. Det klandrer jeg Terje for, den dag i dag. Terje og jeg lekte aldri sammen etter dette. Vi er heller ikke på talefot i dag. Hva i alle dager skulle vi hatt å snakke om?