Begrep fra fortiden: TV-reparatør. Mann i frakk som kom på døren med verktøykasse, skrudde opp støvete teak-kasser og lyste inn i fjernsynet bakfra med lommelykt. Jeg strakte meg opp på tærne og fikk se et billedrør for første gang. Ikke rør skruene, sa TV-reparatøren og pirket i ledninger som Erik Bye kom inn gjennom, støvsugde en krok av Lekestua mens han fiklet med Dagsrevyen. Han banket i chassiset og skrudde inn bakdekselet. Satte støpselet i. Alle holdt pusten. Det flimret i skjermen. Og ja, så sannelig, der kom Odd Grythe til syne igjen fra Oslo, med firkantede briller og Arnt Haugens orkester. Det var noe med elektronkanonen, mumlet TV-reparatøren, fikk kontant betaling i entreen og forsvant ut i kulden, der en Bedford med firmalogo og stige på taket hadde stått på tomgang. TV-reparatørene opptrådte stadig sjeldnere. Det gjorde Arnt Haugens orkester, også. Ikke er det lov å lage TV av teak mer, heller. Bedfordene har forsvunnet, og de få av dem som er igjen, har ikke lov til å gå på tomgang. Det er bare støv tilbake.
Én tanke om “På tomgang i påvente av Odd Grythe”
Legg igjen en kommentar
Du må være innlogget for å kunne kommentere.
Saknar Odd Grythe. Og «Husker du» .. og Arnt Haugens orkester. Eg er 40 år, og eigentleg verdas eldste/yngste gamlisungdom. Men det er litt fint og.