Du hadde verdens peneste pulesveis: Jord og gress i håret, og en fet stripe av grønske under alle neglene, en håndflate knyttet og full av gress, det krøp en maur over det venstre brystet ditt, den forsvant ned armhulen din og ble borte i dypet. Selv hadde jeg en blindflekk på det høyre øyet, synet kom og gikk mens jeg prøvde å feste blikket på deg. Forsterket og forvridde lå vi der. Det kom varm damp ut av munnvikene dine, det røk mellom tennene våre mens det hylte i øregangene. Alt ved det gamle. Vi reiste oss på ustø fotblader, holdt hender og gikk inn i koia da det feide en kuling kaldt over det dunkle landskapet. Og inne: Det lå døde, tørre fluer i vinduskarmen. Bena hadde krøket seg og sparket i luften, før de hadde falt til ro og tørket inn i den stekende ettermiddagssolen. Det kan ikke ha tatt mange timene.