Att og fram er like langt

Optikeren min gjorde meg, under en rutinemessig linsekontroll for en tid tilbake, oppmerksom på en flekk inne på det venstre øyet. Hun sendte meg sporenstreks til fastlegen min, som hadde dratt på afrikansk trommekurs og var erstattet av en fast vikarlege utsendt i turnus fra Drøbak. Denne kikket meg lenge inn i øynene før han sa:
— Splitter pine. Jeg lurer på om dette er habilitatis vulgaris. Et øyeblikk.
Så forsvant han. Jeg følte meg i utgangspunktet ganske pigg, men ved tanken på å ha habilitatis vulgaris, noe jeg ikke visste hva var, men det måtte være noe farlig, begynte det å svimle for meg, blodet kokte i ørene, og det prikket under fotsålene.
Doktoren kom tilbake med en kollega, en eldre herre fra de øvre etasjer med prustende nesebor der det tøt ut stritt, klebrig gammelmannshår. Sammen satte de seg på kne og kikket meg i øynene.
— Kan det være habilitatis vulgaris? spurte den unge.
— Nei, det er vel snarere vox cantabilis parus major, svarte den eldre. Så stod de slik en stund:
— Lorem ipsum dolor sit amet?
— Absolutt ikke. Consectetur adipisci tempor incidunt ut labore et dolore magna aliqua veniam, i all evighet, amen.
De konkluderte etter en stund med at det var optikeren som hadde sett feil. Det var altså hennes øyne det var noe galt med, og ikke mine. Men hva er det som er så mye bedre med dét?
Da jeg gikk derfra, prikket det fortsatt under fotsålene, og jeg skalv på hendene. Men alt jeg tryglet og bad: Det må man ha en egen separat legetime for, og det kunne jeg ikke få før fastlegen var tilbake og hadde funnet seg selv.

Nå, noen år senere, har prikkingen under fotsålene omsider gitt seg, men jeg har til gjengjeld begynt å se litt dårligere på det venstre øyet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *