Bildet er tatt en eller annen gang mellom 1953 og 1955. Nasjonalbiblioteket har ikke flere data om dette bildet enn det. Vi er i Vadsø i Øst-Finnmark, jeg kjenner gatene så godt, etter å ha bodd der store deler av mitt voksne liv. Og fra syttitallet husker jeg brøytekantene: Store, høye, det gikk an å klatre på dem.

Se på gutten som går mellom de voksne: Selv om det ikke er så mye sne å snakke om, rekker brøytekantene ham til akslene. Kan det være derfor vi husker vintrene som hvitere og mer snefylte før? Rett og slett fordi vi selv var mindre?

Jeg ser av skyggene at bildet er tatt på tidlig ettermiddag, sola står åpenbart i sørvest. Såpass stille som det da er i gatene, er nok dette en søndag. Og jeg vil tippe at dette er i februar, vinteren har vært snefattig.

Hvis man zoomer helt centimeterpresist inn på vinduene i andreetasje på det gamle apoteket, ser man at potteplantene i vinduskarmen er temmelig glisne og puslete, det ville de ikke ha vært hvis dette var årets første snefall: Vinduene vender nemlig mot sør, plantene ville vært saftige og bugnende etter en sommer med midnattssol, men nå har de nok en gang overlevd mørketida såvidt.

Og siden det antakelig er søndag, lukter det oksesmåstek og sagogrynspudding ut av vinduer som står på gløtt oppover gatene i den lille byen ved Varangerfjorden.