Ørens ulyd

Jeg tenker på de tjueen amerikanske diplomatene som kan ha blitt syke etter lydterror på Cuba. Nyhetsbyrået AP publiserte i natt lyden som kan ha gått inne i ambassadebygget i Havana: En lyd som høres ut som høyfrekvent hyling eller en gresshoppesverm som har full fest. Lyden fremkaller, og jeg siterer: Hørselstap, taleproblemer, mild hjerneskade, hevelse i hjernen, kvalme, svimmelhet og balanseproblemer. Det er bare så absurd skremmende at jeg ikke har ord.

Men på den annen side: Det er jo ikke så usannsynlig. Jeg har opplevd at hjernen sveller ut når jeg har hørt Freddy Kristoffersen spille trekkspill. Det blør ut av ørene når jeg hører gamle menn snakke om at alt var bedre før. Jeg har det siste døgnet hørt om folk som har fått åndenød av finansdebatten, og det er allment kjent på ytre strøk nordpå at enkelte får pusteproblemer når de hører samisk. Og en gang, under en DDE-konsert, ble jeg rammet av svimmelhet og balanseproblemer, men dette var klokka to en lørdagsnatt, så jeg vet ikke om det teller.

Selv er jeg heller ikke uten skyld. I min tid i Radio Norge fikk sjefene mine brev fra en fyr som sa at jeg hadde greid å sprenge en subwoofer i en bil i Sarpsborg under nyhetene, og han spurte harmdirrende om hvem som skulle betale for dét. Så hvem er jeg til å snakke, liksom.

Én tanke om “Ørens ulyd

Legg igjen en kommentar