Jeg oppdaget her forleden at de fortsatt selger Tipp-Ex. Tjue milliliter, som før i tiden. Tjue milliliter Tipp-Ex er nok til å stryke ut de milelange kulepenn-betroelser du skrev en fredagskveld, tanker du ikke kan stå for lørdag formiddag, eller uken etter, hvis du heldigvis eller tilfeldigvis ikke rakk å kjøpe frimerke. Tipp-Ex-en er kjærlighetsbrevets analoge delete-tast og malingsbøtte, et «jeg elsker deg»s redning hvis det egentlig skulle stå «gi meg bedre tid», eller motsatt. Den lille flasken på skatollet berger filologer fra skammen ved forhastede kommafeil øverst i Setesdalen, fyllepennens flukt fra fokus i en søndagspreken, og som i jappetiden: Den har reddet mangt et regnskap fra revisor. Men den tørker fort, fortere enn før, så man må tenke raskt. Likevel, som før i tiden, noe endrer seg aldri: Til sist blir flaskehalsen tett av størknede muligheter og tankestreker, penselen blir tykk og treg, og ikke minst: Det vil alltid finnes noen der ute som kjenner det gamle trikset ved å holde papiret mot lyset og finne ut hva det egentlig stod, det du egentlig mente.