Briskeby Blues, 2017-varianten

Seinhøst. Jeg merker det tydelig: Det lukter brent på Briskeby nå. Men det er ikke noe farlig. Loeffelman, privatpraktiserende psykolog i Holtegaten med alle rettigheter siden 1977, fyrer i peisen. Han har importert to paller hickory fra Laos, de kom med fraktebåt til Vippetangen i går, og nå dufter det svidd regnskog helt opp til Løvenskioldsgate. «Brenner bedre enn bjørk, noe skal man da unne seg på en varslet regnværsdag når man har hatt et godt likningsår!» roper han ned til meg på gaten fra balkongen, han har slått røkejakken om skuldrene. «Fælt med de unge, vet du», fortsetter han, «oljekrise og greier, ungdommen renner ned dørene her med mørke tanker og identitetskrise: Hvem er man egentlig, uten penger? Og jeg må jo, som fagmann, ærlig si dem at det ser mørkt ut!» sier Loeffelman, hutrer i røkejakken, hilser til farvel og lukker smijernsdøren til balkongen.

Oppe ved Lille Frogner Allé kommer ettermiddagsregnet sigende gatelangs som en sørgmodig, trøstesløs hund. Ørnulf Underland med nyfruen er akkurat ferdig med rypejakta på Filefjell for i år, ser jeg: Nå henger tjueåtte ryper til mørning i galger fra mønet på den østre kortveggen, de ligner på brunspettede hvite bowlingkjegler som svever mot en mørknende avgrunn. Det er selvsagt ingen avgrunn, det finnes ikke avgrunner på vestkanten, det er bare verandaen av norditaliensk skifer som mørkner kledelig av regnværet.

Noen av førstereisguttene på Tesla øverst i Nordraaksgate har fått kalde føtter, sies det. De har hørt at batterier svekkes i kulden, og nå sitter de og leser bruksanvisning og garantivilkår og langtidsvarsel med rekkeviddeangsten som en økende hyling i ørene. Men utover dette er alt som det skal. Nå kan vel egentlig vinteren bare komme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *