Noen har slaktet en sykkel nede på Oslo City. Nå stikker forhjulsgaflene og hylsen fra sykkelsetet opp fra parkeringsbøylen som forsteinede beinpiper etter en hyenefest på savannene. Restene av en sprek gasell-sykkel ligger nå i knestående midt i storbyens jungel, eller sivilisasjonens vugge, velg selv, stivnet i dødsøyeblikket, det har rent ut mineralolje fra et sofistikert og dyrt bremsesystem, svart og størknet ligger det nå nesten ut mot trikkeskinnene. Man kan ikke stole på noen for tiden.

Og ett vet jeg: Rundt Stenersgate eller rundtforbi springer det akkurat nå en mann i svart lycra med kommende sirkulasjonssvikt og leter etter et sted å levere en høylytt anmeldelse. Han finner kanskje en politipatrulje borte ved Vaterlandsparken rett ved. Men han må vente på tur, for loven er opptatt med å notere navn og passnummer på damer i skaut, barn i pappesker og menn med hullete trekkspill.

Inne på Oslo City har jeg mine egne bekymringer: Den doble cortadoen jeg bestiller på Stockfleths rett innenfor døren smaker harsk, kokt vågehval. Helt utrolig. Man kan ikke stole på noen for tiden.