Klokka er nesten tre på natta. Håret ditt ligger feil vei. Det er en knekk i hoftekammen din, selv om du ligger. Du er sandblåst og øredøvende, du er selvantennende og fosskokende. Vi er svarte av lyst innvendig, og det er først nå vi får gjort noe med det.
Linjen inn i bane med deg er lagt som en stiplete linje på papir – vi vet hvor vi skal. Den lyden – det er skremmende på antenningspunktet. Det føles uutholdelig mens det står på, knusende rett før det kommer til sin utløsning, og det skjer så fort med deg – frakoblet og tonedøvt mens det skjer. Du er på baksiden av månen, uten radiokontakt, som i Apollo 13, og det er rennende fukt og gråt i deg i sekundene etterpå, som om noe er over, som om du har vært gjennom en avskjed, men så kommer det tilbake igjen, minutter etterpå. Da er du mer krevende, det har blitt forsterket og mer håndfast, mer konkret, mer inderlig, mer høylytt, fuktigere, som den stranda den gangen, husker du den, vi lå i flomålet og hadde glemt tidevannet, det kom over oss med strømmene fra Kattegat, og sjøen må ha holdt trettisju grader eller noe, for vi merket det ikke før vi var dekket av morild til hoftene, begge to.
Sånn er du nå. Tydeligere og mer velartikulert, du må konsentrere deg, du er fokusert på dette ene punktet på grensen mellom «mer» og «stopp», mellom drøm og virkelighet, og det som er virkelig, er så tyntflytende at det knapt er noe å snakke om.
Det er kapitler i deg. De blir kortere, kortere, blir til skilletegn og aksenter rett før du kommer, manglende komma og feilsatte punktum, imperativer og presens, du snubler i leddsetninger, og mot slutten snakker du bare med infinitivsmerket, det ligger ytterst i munnvikene, du mister ordforrådet, og nå er du Apollo 13 igjen, på vei ned nå, brennende på vei ned gjennom atmosfæren, dundrende gjennom skydekket, det er umulig å nå deg, de tett sammenknepne øyenlokkene vibrerer i en muskeltonus som er satt med spenning fra et kortsluttet nullpunkt, detonert med episenter i korsryggen din der signalene går på bredbånd mot lystsenteret ditt i hjernen, jeg har lest bøker om slikt, sett forskningsplansjer og lastet ned pdf-filer, jeg vet hva som foregår. Ansiktsuttrykket ditt er beskrevet av Jones (1991) og Komisaruk (2006), der de forteller om anterior cingulate cortex bak i hjernen. Det er der både smertegrimaser og nytelsesuttrykk blir til: Hvis jeg klyper meg selv i armen for å være sikker på at jeg ikke drømmer når jeg ser deg, eller enda bedre: når du setter tennene i skulderen min og lager blåmerke, dirigeres nevroner oppover i løpet av nanosekunder, tolkes som smerte og sendes tilbake til ansiktsmusklene som åpner kjeven, trekker musklene rundt øynene sammen og sender luft og lyd ut den åpne munnen. Det samme skjer med deg når du kommer, akkurat det samme ansiktsuttrykket, men du føler noe annet. Komisaruk mener at det skjer en tolkning av opplevelsen i anterior cingulate cortex, det er de samme signalstoffene, de blir dirigert på rett plass, men fasadeuttrykket er det samme. Så, hvis du er Apollo 13, er anterior cingulate cortex ditt Houston, som har regnet ut alt på forhånd.
Mot slutten blir du igjen verbal, du setter sammen alfabetets første og åttende bokstav i korte rop som går i veggen bak oss og i taket, et avrevet monotont solfeggio som renner ned veggene, ut gjennom det åpne vinduet og etterlater seg en fuktig, bred stripe ute i de tørre gatene. Beina dine svømmer mot land igjen, famler i tidevannsbeltet etter fotfeste, finner grep, langsomme vhhaa-lyder ut rennende lepper.
Jordens unnslippshastighet er 11,2 kilometer i sekundet. Det er den farten som skal til for å bryte tyngdekraften og forsvinne ut i evigheten. Det gjelder å holde tak. Hvis vi noensinne finner hverandres unnslippshastighet, er det ute med meg. Da blir jeg George Clooney og du er Sandra Bullock, i den filmen, vet du, den vi gråt oss i søvn av. Jeg foretrekker å være Houston, så kan heller du utforske rommet.
Det regner. Håret ditt ligger rett vei.