Julebrev, 2017.
Uranienborg kirke nedi gata slo akkurat varsomt med én enkel klokke. Ikke noe elleville metallmedley, ingen «På låven sitter nissen» i valsetakt eller «Last Christmas» i bronseklang gjennom åtte vers, bare en minimalistisk klokke med lyd som slentret gjennom våte gater og langs blanke trikkeskinner. De kan når de vil der nede. Nå skal det store Kuhn-orgelet der inne bak murene få hvile noen timer, før pipene dundrer gjennom høymessen i morgen klokka 11.
Selv 19-trikken er stillere enn vanlig, der den sleper seg på stål og strøm i rute opp til Majorstuen. Og på en trapp nede i Eilert Sundts gate står byrådirektør H. K. Bergdahl, røker sin kveldssigar og vet ikke at Karl-Bertil Jonsson på Elisenberg postkontor har tatt julegaven med fyrstikkbildet av Boden festning og gitt det til en sliten familie på Romsås. Det kommer tidsnok for en dag.
På kjøkkenet her står reinkjøtt fra et av beitedistriktene som flyttet dyrene minutt for minutt på direkten under vårvinteren. Det er langreist mat, verdt å vente på. Beate og tanta til Beate, altså potetene, er fra bondens bugnende aker i Vestfold, noe mer kortreist med trailer, mens multene plukket jeg selv i bålrøyk og med kaffekjelen ved siden av meg ved Lavvujavri sørvest for Kirkenes da en augustdag gikk over i kveld med myggen hjertelig til stede. Det må være mygg, hvis ikke gjelds det ikke.
Jeg er så heldig å få jobbe i romjula. Jeg sier heldig, fordi jeg elsker jobben min. Jeg får leve av å fortelle historier i skrift, i radio og til musikk, og jeg vil takke varmt for et fantastisk år: Bok ble det. Og jeg har møtt fantastiske musikere, komponister og orkesterledere, og jeg har de tøffeste kollegene. Men først og fremst ønsker jeg en gledelig og fredfull jul til alle.