Nyttårsbrev, 2017.
Nå sner det så mye i Oslo at det straks blir erklært kolonnekjøring i Parkveien og ned Universitetsgata og bortover der. Prokuratør Evensen i Jørgen Moes gate har akkurat tatt seg en sigar og en styrepinne, og kommer til å våkne opp til nedbrøytet oppkjørsel utpå morgenkvisten mandag. Men utover det vil vel alt gå som før.

På fjernsynets linjære overføring går Country Music Awards, sørgmodige visesangere uler mot månen og mikrofonen. De har fått en sheriff der borte som sitter på Twitter istedet for å være ute og snakke med cowboyer og indianere, fattigfolk i pappkasser og de slitne slitere, som i kveld sitter i forlatte rustbelte-byer og lurer på hvem det var de stemte på. De synger sanger om det nå.

2017, ja, hva skal man si. Den aller siste gjenlevende soldaten fra Alta Bataljon døde i år. Ingvald Heitmann ble hundre år gammel. Han var blant dem som holdt siste skanse på Narvikfronten så lenge det var mulig. Og apropos sistemenn, og apropos ule mot månen: Eugene Cernan døde i år. Han var sistemann på månen da Apollo-programmet ble avsluttet i 1972, han spratt rundt der oppe sammen med kollega Harrison Schmitt mens Ronald Evans satt oppe i kommandoseksjonen og kikket ned på de to. Alle disse har sett greier vi aldri får se.

Men så har det blitt født en masse folk, også. Noen av dem skal forandre verden, de bare vet det ikke ennå.

Selv ønsker jeg alle venner og familie et fredfullt 2018. Nå sner det så mye at snart er alle spor av snikker Andersen og julenissen borte.