Frognerparken klokka 04.37 i januar gjør ikke så mye ut av seg, men det er nå den er på sitt mest intense.
En isvind sklir langs nakne skuldre, skulpturene snakker med glemte stemmer som man ikke hører på dagtid, stemmer som høres lik anklager og begeistrede rop fremsatt under vann, der lyden ikke bærer mer enn få centimetre, man må helt inntil. Og så er det en fuktbeslått lukt av lyng, hvor kommer den lukten fra, jeg har kjent den før, det må være fra dalsider og fjell langt borte, landskap som plutselig får fønvind og snøsmelting noen korte minutter, lukten renner ned mot byen og er borte før 12-trikken griper tak i strømlinjene, setter stål mot skinner og glir inn i onsdagsruta. Og nå er det Sibelius og Chopin og fersk kaffe på jobb.