For noen år siden:
– Hvor er dagens aviser? spurte jeg den unge gutten i kiosken.
– De har ikke kommet, svarte han.
– Når kommer de, da? spurte jeg, og jeg visste i samme sekund at jeg fikk den der storby-snerten i stemmen. Hvis jeg hadde utelatt ordet ‘da’, ville jeg straks ha virket mildere, mer åpen. Men jeg visste at jeg spurte i et oppstigende tonefall, ikke nøytralt eller undrende, men nesten irritabelt. Gutten bak disken ble rådvill. Han visste ikke hva annet han skulle svare enn sannheten:
– De… de kommer når de kommer, sa han, og blikket hans var verken overbærende eller megetsigende.
Han sa det med en fasthet.
For det var jo det eneste svaret han kunne gi.
Blikket søkte en bekreftelse på at svaret var godt nok. Og hva kunne jeg si. Noen timer senere viste det seg for øvrig at han hadde rett.