Jeg gikk barndommens veier og småstier et sted i Finnmark forleden. Førti år siden, og det luktet kald, avblomstret brennesle, kattepiss og geitrams. Akkurat som i 1978. Svak susing fra hovedveien oppafor. Nøyaktig som den gang. En og annen buss. Slik som da. Men ingen barn å se. Kun stillhet. Ingen apache-sykler med speedometer, ingen høy latter på grensen av stemmeskiftet, ingen jenter som hoppet strikk. Som de gjorde den gang.

Og jeg tenkte: Javel. Jeg er femti. Tiden er endret. Det må jeg erkjenne. Jeg skal likevel aldri gå i den der fella, tenkte jeg: Jeg skal aldri skrive leserinnlegg om ungdommen nå til dags, som sitter innendørs med videospill og Gameboy. Aldri skal jeg bli en sånn fyr.

To minutter etterpå kommer jeg over en åpen garasjedør. Der står fem gutter og skrur på en demontert motor fra en firhjuling. Det lukter bensin og brennesle og geitrams i skumringen. De ler og har funnet koden. Ingen av dem sjekker mobilen.

Rett nedenfor kommer en gjeng barn ut fra et overgrodd kratt av selje og rognetrær. Det er langt over leggetid, det er snart mørkt, og de har vært ute og gjort jævelskap. Jeg ser det på dem. Det uttrykket når du har gjort jævelskap. Du husker følelsen? Og ingen av dem sjekker Instagram.

Poenget mitt er at 1978 og 2018 ikke er så ulikt som man skulle tro. Noe som er gledelig. Førti år siden, og det luktet kald, avblomstret brennesle, kattepiss og geitrams. Og litt bensin. Som det gjorde den gang.