Arbeidsfolk

Det går mot sommer, og sommerjobb for mange. I dag har jeg lyst til å snakke om jentan på fileten. De myteomspunnede damene. De kvinnene som satt ved transportbåndene og renskjærte fisk fra de store fiskebankene, morgen etter morgen, år etter år. De som pakket, bar, flirte og flørtet, en hær av arbeidsdamer som skaffet mat på fornemme fiskefat fra Kyoto til Kansas. Der satt de, gjennom mørketid og midnattssol, i gulvtrekken fra fryseskap og forsommer.

Jeg møtte dem første gang som femtenåring, sommeren 1983. Jeg fikk jobb på reka. Jentan på fileten var i en klasse for seg: Erfarne, vante, skumle, godhjerta og irettesettende. De hadde vært der bestandig, med sine hvite frakker, oljeforklær og hårnett. De var hjertet i bedriften, de skar ut ryggraden på fisk, skar ut hjertene på håpefulle beilere, de sendte hvite plastkasser med filet videre i hallen eller til Kontinentet. Og de hadde alltid vært der, de hadde grodd fast på stolsetene og i pauserommet, der de røkte Blå Strek og spiste brødskiver med brunost, drakk kokekaffe fra glasstermos mandag til torsdag og pils på fredagene.

Trygve Hoffs tekst om dem (søk den opp selv): I dag kan den virke naiv og enkel, nesten lite troverdig. Men Hoff hadde sett dem, pustet med dem, og tro meg: Den er dønn dokumentarisk. Tro meg, jeg var der.

«Den tiden kommer aldri tilbake! Alt var bedre før!» sier de dystopiske. Jeg sier: Ikke tro på dem. De er der fortsatt. I dag er det jenter fra Jämtland, fyrer fra Fyn, tauser fra Tallin og gutter fra Georgia, råe russere og damer med slør fra Syria. De pakker fortsatt paller, skjærer filet, de sitter ved transportbånd på filetanlegg, på søtladne, slitne sjokoladefabrikker, og de tømmer søpla om morran.

Poenget mitt er: Ha respekt for arbeidsfolk, og skjenk dem en tanke når du lager middag, og bærer ut søpla. Og ps: Alt var ikke bedre før. Til og med tariffen er bedre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *