Det står en kvinne nede på Jernbanetorget t-banestasjon. Hun har sitt nøye oppmålte territorium – det har vi vel alle, men hun beveger seg sjelden utenfor en radius av fem meter, har jeg sett, gjennom flere måneder. Der står hun smilende og ber om penger. Alltid den samme, oppmålte replikken med ´kan jeg få´, blikket er vennlig – uten krav. Hun har fått mange avslag, avslagene er kontante, hastige. Når hun uforvarende kommer til å trå utenfor sirkelen, blir blikket dirrende og usikkert. Det er ikke avslagene hun frykter, det er utenforskapet utenfor. Hun eier de fem meterne, utenfor dem eier hun ingenting.

Etterpå går jeg opp Uranienborgveien. Der passerer jeg de av oss som har sirkler store som meteorkrater. Med alt mulig innenfor rekkevidde; trygghet, penger, renommé, men også med innøvde standardreplikker. Det heter ikke ´kan jeg få´, men ´jeg skal ha´. Og ingen avslag blir akseptert.

Jeg leter etter et ord. Hva er det ordet. Hva er det jeg leter etter. Jeg kikker opp mot månen. Den henger høyere enn himmelen.