Månefase

Det står en kvinne nede på Jernbanetorget t-banestasjon. Hun har sitt nøye oppmålte territorium – det har vi vel alle, men hun beveger seg sjelden utenfor en radius av fem meter, har jeg sett, gjennom flere måneder. Der står hun smilende og ber om penger. Alltid den samme, oppmålte replikken med ´kan jeg få´, blikket er vennlig – uten krav. Hun har fått mange avslag, avslagene er kontante, hastige. Når hun uforvarende kommer til å trå utenfor sirkelen, blir blikket dirrende og usikkert. Det er ikke avslagene hun frykter, det er utenforskapet utenfor. Hun eier de fem meterne, utenfor dem eier hun ingenting.

Etterpå går jeg opp Uranienborgveien. Der passerer jeg de av oss som har sirkler store som meteorkrater. Med alt mulig innenfor rekkevidde; trygghet, penger, renommé, men også med innøvde standardreplikker. Det heter ikke ´kan jeg få´, men ´jeg skal ha´. Og ingen avslag blir akseptert.

Jeg leter etter et ord. Hva er det ordet. Hva er det jeg leter etter. Jeg kikker opp mot månen. Den henger høyere enn himmelen.

2 tanker om “Månefase

  1. Noe går i ring, noen går i ringen
    for seg selv, for sine
    hvem de nå er
    Det er med rettferdighet som der er
    med moral.
    Det tipper lett over i
    selvrettferdighet og dobbeltmoral
    når ringens herre krever anstendighet

  2. De som nå er utenfor ringen
    De eier verden
    De eier koronaviruset

    Som de gladelig deler ut til alle
    De er utenfor ringen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *