Det skjer nesten alltid når du sover

September hviler seg mot de siste korte døgnene, luter seg mot knirkende treverk og langsomtvoksende lav i parkene, lemster av vindkuler og regnvær. Det står en fersk vinter pustende bak der et sted, den samler krefter i Atlanterhavet nok en gang, skal komme feiende ned åsryggene nordfra, kanskje en morgen, kanskje en kveld eller en nattetime når du sover. Det skjer nesten alltid når du sover, husker du som barn, da du våknet til snø? Og før du aner ord av det, står Julenissen i døra og spør om det er noen snille barn her. Da gjelder det å ha svar på rede hånd, for Julenissen venter ikke på mumlende tvetydigheter eller avledningsmanøvre: «La meg bare aller først få si at…» Julenissen vil ha konkrete svar, det er som om Fredrik Solvang skulle stått i døra: «Men nå svarte du ikke på det jeg spurte om. Det skulle ikke være så vanskelig å være konkret? Jeg prøver igjen: Er det noen snille barn her, ja eller nei?» Da står du der, og må si det som det er, Fredrik gir seg jo aldri. Og så er det på tide å tenke på nyttårsforsettene: Hva vil jeg bli bedre på? Hva mener andre at jeg skal bli bedre på, og finnes det et kompromiss? Slikt tar tid. Vi har ikke lange tiden. Tiden faller kort. Jeg må justere noen av nyttårsforsettene, det kommer jeg på nå, når jeg ser på meg selv, og året så langt.

Én tanke om “Det skjer nesten alltid når du sover

  1. «Slikt tar tid. Vi har ikke lange tiden. Tiden faller kort.»

    Fjorten dager i karantene, eller var det tolv … nå roter jeg. Det er ikke mer enn tre. Tre ganger har det vært den 29. februar, siden jeg fikk karantene … !

    Den kvelden på puben er som i går, var det tolv … siden?

Legg igjen en kommentar