Jeg går barbeint. Barberer meg langsomt, kjenner vårsola tar tak. Dagene med lysegrønt klorofyll passerer gjennom meg, som en vennlig vind av opprinnelighet. Hvor har jeg kjent den vinden før? Var den i en lengsel en gang?
Jordens farger er ikke bare jordfarger. Det er et vell av altmuligheter, selv regnbuens mester ville blitt overrasket over blandingsforholdet. Jeg føler meg i likevekt og i slektskap med opprinneligheter jeg ikke ante fantes.
Og ja. Jeg vet litt om tauverk og fortøyninger. Slitesterk, flettet tamp.
Regnbuens farger, så vakre
Hele fargespekteret er i synsranden
Så ubeskrivelig vakkert
Går på en vei, som deler seg i to
Veibanen er bare litt sterkere farger
Men det er en veibane
Ett veikryss
Jeg kommer ikke lengre
Jeg skal ikke lengre
Veibanen deler seg i to
Ser begge forsvinne inn i horisonten
Vet ikke hvor veien starter
Eller ender
Der er jeg
Jeg er der
Nydelig musikk
Ingen musikere
Harpemusikk
Hvitt rom
Ligger på en benk
Slaktebenk?
Forvirret
Snur meg til høyre
Bare hvitt
Snur meg til venstre
Ett vindu i veggen
Tre hoder ser mot meg
Smiler til meg
Smiler tilbake
Jeg lever
Kirkenes Sykehus 1989