Jordens opprinnelse

Jeg går barbeint. Barberer meg langsomt, kjenner vårsola tar tak. Dagene med lysegrønt klorofyll passerer gjennom meg, som en vennlig vind av opprinnelighet. Hvor har jeg kjent den vinden før? Var den i en lengsel en gang?

Jordens farger er ikke bare jordfarger. Det er et vell av altmuligheter, selv regnbuens mester ville blitt overrasket over blandingsforholdet. Jeg føler meg i likevekt og i slektskap med opprinneligheter jeg ikke ante fantes.

Og ja. Jeg vet litt om tauverk og fortøyninger. Slitesterk, flettet tamp.

Én tanke om “Jordens opprinnelse

  1. Regnbuens farger, så vakre
    Hele fargespekteret er i synsranden
    Så ubeskrivelig vakkert

    Går på en vei, som deler seg i to
    Veibanen er bare litt sterkere farger
    Men det er en veibane
    Ett veikryss

    Jeg kommer ikke lengre
    Jeg skal ikke lengre

    Veibanen deler seg i to
    Ser begge forsvinne inn i horisonten
    Vet ikke hvor veien starter
    Eller ender

    Der er jeg
    Jeg er der

    Nydelig musikk
    Ingen musikere
    Harpemusikk

    Hvitt rom
    Ligger på en benk
    Slaktebenk?

    Forvirret
    Snur meg til høyre
    Bare hvitt

    Snur meg til venstre
    Ett vindu i veggen
    Tre hoder ser mot meg

    Smiler til meg
    Smiler tilbake

    Jeg lever
    Kirkenes Sykehus 1989

Legg igjen en kommentar