Du kan jo tenke deg selv, hvis du har hele Frogner stadion for deg selv på en onsdag, og kanskje er du åtte år eller noe. Beina dirrer, du kjenner at du står ved siden av Ivar Ballangrud eller Fred Anton Maier eller Bjørg Eva Jensen eller noen.

Og derrr går starten på femtusen, startpistolskuddet gjaller mellom tribunene, og du er først ut i svingen på langsiden, beina glir mykt på stålisen, og du blir klokket inn på en første rundetid på tjueni blank, tiden flyr, du kjenner pusten til Rolf Falk-Larssen rett bak, men du er først, klokka ringer for siste runde, og derrr går du i mål på femtusen, selv om du har gått kanskje tre hundre meter, men det gjør ikke noe, for noen ganger er tre hundre meter nok til verdensrekord, og bak deg ligger de pesende på isen, alle sammen, gratulerer, puster Eric Heiden, du ble for sterk for oss, dette var verre enn Lake Placid i 1980, piper han, og kvelden faller på og du er åtte år eller noe, med kakao i sekken på kortsiden, og aldri skal du miste evnen til å finne på ting i hodet, for det er noe av det fineste i verden.