Vingestyrke

Vårkvelden i mars på vei fra jobb bærer kommende sommers sovende mygglarver mykt i munnvikene, eplepai i parkerte parker, månen i le og vinden i hårfestet. Sommerregnet samler krefter i Nordøst-Atlanteren, der det damper opp med lukt av fersk marsipan rundt hvite hvaler. Furukongler, geitrams, leirfivler og syriner hvisker vennlige sammen om nettene: «Vent på signal fra svalene, de er på vei over Sahara nå. Snart. Snart. Si det videre til bjørner og frosker. Kommer mer sne først.»

Jeg så forresten fem svarttroster forleden ettermiddag. De er sommerens scenearbeidere, som koster den røde løperen på oppdrag av vårens vaktmester. Ligger i stillingsinstruksen. Jeg leste forresten et sted, eller drømte jeg det, eller bare finner jeg på, at gamle sjeler står skrevet i fjell. Noen ganger, om ettermiddagene, kommer de ned fra fjellene og vasser i havet, på grensa mellom flo og fjære. Gjerne midt i byen, gatelangs. Dette kan de gjøre fordi de er mellom tid og rom, innbrent på tusen lysår og herdet i sne og ild, samt at de aldri lærte seg verken klokka eller tidevannstabellen. Gamle sjeler har vingestyrke. Det er en vakker greie å ha. Vingestyrke er tid ganger rom delt på to.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *