Knestående, leppeskarpt, søt tang, langt forbi høstjevndøgn og smeltende ryggrad, stålvarme, syrlig sitrongress.

Sandtørr hud, som når kveldslyset faller ved flo sjø ute i skjærgården, jordbær ligger mot saltvåte fingre

Saktegående hender. Sjøen flør.

Noen korte timer etterpå er det flo sjø. Fraværet av lyd, stillheten mens det skjer. Alt skjer egentlig i mellomrommene. 

Som når du har stått i regnet, helt naken, all lukt er skyllet av, det søtlige regnvannet har tatt med seg ettermiddagens salter og latt det renne til jorden, kjønnsleppene er åpne, fuktige av mykt regnvann, og den ene smaken lar seg ikke skille fra den andre. 

Fuktige føtter mot malt tregulv. 

Ord i notatboken er bålbalanse og fyringspunkt. Høsten er håndholdt og flytende klorofyll. Dunkende togsviller i ryggraden på nattoget. Lydspor er noe vakkert i ess-dur. Hva som helst i ess-dur.

Akkurat nå er lyset om kveldene akkurat slik det er i slutten av april. Lys på én side av året har alltid en speiling av seg selv på motsatt side. Slik er det med mennesker, også. 

Høsten er tid for slikt. Høstbarn vet slikt. Hvem er egentlig vi?

Finnes også innlest i podkast.