Solskinnet siler seg gjennom greinene utenfor radioresepsjonen og legger seg mykt over gipsrelieffet på veggen inne. Marmortrappene, korridorene og steinsøylene, tegnet av arkitekt Nils Holter i 1935, og sluttført som bygg i 1950, er stille som mus, som det heter i kjenningsmelodien til Lørdagsbarnetimen, innspilt og sunget inn i Store Studio rett nedenfor trærne. Det er ikke så rart, for dette er den stille uken. I en kommentar i avisa Vårt Land mandag denne uka forklarer religions- og featureredaktør Elise Kruse hvorfor stillheten er så viktig, og hva den kan brukes til. For eksempel å minnes noe, eller noen. Og jeg kan føye til: Å bruke sansene bedre, og bredere. Når jeg tar forsiktig på gipsrelieffet, lekker det solpartikler ut av bildet og inn i fingertuppene. Partiklene og varmen har brukt åtte minutter på å reise fra solens overflate og til fingrene mine. Det var det verdt å vente på. Det er alltid verdt å vente på noe, selv om det tar betydelig mer enn åtte minutter.