November er himlenes sammenhengende festaften. Melkeveiens unge stjerner fyrer musikk så høylytt at selv månen dunker i taket: «Er det mulig å få fred her? Det er stillesone over Stillhetens Hav, bare så dere vet det! Ta nå litt hensyn!» mumler månen, og minnes milliarder av år siden, det var tider, det. Neptun varsler allerede naboklager. Det må da virkelig finnes grenser. Og selv på Venus-bergene og i bekkefarene over dalene der oppe lukker de vinduene og stapper avrevne dotter fra Andromeda-tåken i ørene. Ved tretiden kommer nordlyset hjem fra fest, men det var varslet, det stod oppslag om det i trappegangen, og bare ring om det er noe. Selv Saturn holder pusten, men Uranus har våknet tidlig, lar seg ikke merke med bråket, stiller klokken, steker vafler og fyrer primus. Og den som fyrer primus, vet at det ikke finnes grenser for livsglede.