Jeg fikk høre i dag, og dette var del av en samtale av det mer spektakulære slaget, at emalje egentlig er smeltet glass, som brennes tre ganger for å få den rette overflaten. Tenk det. Tre ganger! Slikt tar tid. Det er som tilværelsen i seg selv: Den. Tar Tid. Det finnes to typer emalje: Ugjennomskinnelig emalje, som er gjennomfarget, og det finnes transparent emalje, som kommer i ulike grader, alt etter hva man ønsker skal bli sett. Noe av det mest utsøkte er emalje med overflate som opaler. Har du holdt en opal på nært hold noen gang, da vil du ha sett at den har tredimensjonal dybde. Du får ikke tak på hva det er du egentlig ser, men det er et dyp i en opal. Opaler finner du for eksempel inne i dryppsteinsgrotter, langt inne i fjellet. Den mest gjennomskinnelige emaljen ligner det du ser når du holder fingrene under rennende vann, og drar fingrene til deg akkurat før dråpene renner av den våte filmen utenpå huden. Brent tre ganger, akkurat ved riktig temperatur. Og hva meg selv angår, i tilværelsen, mens jordkloden farer langs oppmerket bane mot lyset: Brenn meg tre ganger. Gjerne fire.
Finnes også innlest som lydhistorie.