Spurvene utenfor sommerhuset er tidlig oppe. Jeg hører dem starte syngekoret ved det åpne vinduet, det er ikke den lyden som er den mest fremtredende nå. Klokka er straks før fem, jeg tror at det er like før du kommer. Du oppfører deg i alle fall slik.

“Ikke mer poesi nå i natt, jeg har ikke mer tålmodighet med deg, som passende straff kan du nå se på meg”, sa du, så la du deg midt i sengen, på magen, spredte beina og la den ene håndflaten din ned mot venusberget, over den våte åpningen og brukte to fingre på deg selv. Da hadde jeg forsøkt å lese en novelle for deg, men du ble opphisset og utålmodig, og jeg ble opphisset og utålmodig av at du reagerte sånn, jeg la novelleutkastet vekk, brettet sammen lesebrillene og sa:
“Det er ikke noen straff, det er en belønning.”
“Da kan du fortelle meg hvordan jeg ser ut», fortsatte du, «og ikke noe dikt og poesi nå. Si det rett ut.”
“Bare beint fram og rett ut?”
“Ikke pakk det inn. Dikt kan vi bruke senere.”

Det er ti minutter siden nå. Jeg har beskrevet, noen ganger instruerende og imperativt, andre ganger bare som en hvisking, og jeg skjønner at du lytter nøye. Ved enkelte beskrivelser ber du meg gjenta, stanse, spole tilbake, gjenta, utdype, ta det om igjen en gang til, og jeg forsikrer deg om at du er enestående, for det er du, du med dine kvalitetskyss levert i ulike varianter og smakssammensetninger og fuktighetsgrader, yes, miss, dette kan vi, du tar med deg din erfaring og jeg deler av min, jeg tar på meg selv simultant, men stanser alltid ved ethvert tilløp til klimaks, ved hver korsvei stanser jeg og du har min fulle og hele oppmerksomhet. Spurvene synger der ute, du roper her inne, og du ber meg hjelpe til med to fingre bakfra, det kommer et hjelpeløst enstavelsesord fra deg når min høyre hånds pekefinger og langfinger presser seg halvveis inn. Jeg begynner å kunne lese deg, du er flink til å gi meg instruksjoner og innblikk, du er presis, men du understreker at du vil lære mer, oppdage skiftninger, krumninger og lystbobler du ikke visste om eller vet om nå. Dialogen vår blir kortere, snart er det bare min monolog igjen, min lave, dype stemme og din stadig mer uartikulert og høyere i toneart.

Når du kommer med mine to fingre i deg og dine to fingre utenpå, og ryggen din trekker seg sammen så du rykker i sammenkrøpet stilling: Nei, dikt er det ikke, men det er heller ikke det du ber om denne morgentimen. Du ber om min oppmerksomhet mot nesten ordløs råhet. Og nå har du fått ordene, også. Du sier at det er forvirrende, fordi det lukter vår.