Leppene: Skarpe, sammenknepne, likevel åpne og fyldige. Klokken er kvart på åtte, rådhusklokkespillet slår kvartslaget. Det er i ferd med å gå for meg, men du holder meg tilbake, hysjer på meg, sitter fortsatt ytterst på sengekanten, sidelengs.
– Du skrev en historie en gang.
– Hvilken? spør jeg og stryker langs kanten av det venstre brystet ditt med to våte fingre.
– Den om dragene. Tatoveringene.
– Åja, den. Den ble aldri ferdig.
– Den føltes ferdig ut.
– Kanskje. Den ligger her et sted, innimellom noen andre papirer, jeg vet ikke om jeg fikk til slutten.
Det ligger en kjole på gulvet, den har sittet løst på deg siden du våknet, sort, stram oppe, vid rundt hoftene, stanset over knærne.
– Vi kan late som om den er ferdig, sier du og reiser deg, blir stående foran sengen, tar på deg selv, jeg forteller sisteutkastet om igjen, leser bak tankerekkene, resiterer beordringsscenen, antakelig var det den som trigget deg, du blir ivrigere:
– Si det om igjen.
– Du mener der han ber henne kneppe opp buksa.
– Ja, den biten. Den.
– Han er hard. Sitter bak det skrivebordet.
– Ja. Si hva han ber henne gjøre.
– Han ber henne trekke buksa helt ned.
– Hva ser han?
– Han ser magen hennes, kjønnet. Det er vått.
– Hvor vått?
– Omtrent slik du er nå.
– Faen. Jeg kommer.
– Jeg ser det.
– Gh.Gha.
– Hva sier du?
– Kan. Ikke. Sna-hakke.
– Du trenger ikke.
– Jo.