Gresstrå som ruller i vinden, gnisser og ruller sidelengs, noen av dem knekker, en mørk flekk i skydekket, en konsentrert gråhet som slipper ned flere tonn vann på noen få sekunder. Fargene forsvinner, du blir dekket av et skylag med ulik gjennomsiktighet, uilk grad av lys, ulig grad av fukt. Det skal ikke mye til for å vippe deg over. Da blir du speilvendt, ansiktet ditt er et annerledes, det er ikke hverdagen eller festlige lag, det er noe annet – du brekker i flere deler, det som ikke er sorg og gråt, og det som ikke er lykke og latter, men heller en mørk myr seint om høsten, når det er skarpe kanter av is langs jorden.