Det var aldri forsiktige kyss den gangen. Ikke da. De forsiktige kyssene var alltid der noen timer før, eller kanskje bare en halvtime før, på trikken, jeg: sittende fast i små setninger som du omhyggelig hadde meislet ut allerede på trikkeholdeplassen:

– Det er ikke sikkert at jeg greier å holde meg til vi kommer hjem. Fortell meg hva du føler.


Og jeg fortalte deg nøyaktig hva jeg følte, men så sa du:
– Dette greiene her kan man ikke ta på alvor, kjenn hvor våt jeg er.

Det var et krav jeg etterkom, der på trikken, jeg stakk hånden min ned bak beltet ditt, under den svarte buksa, ned langs kanten av en svart, tynn truse.

– Det kommer til å gå så helvetes fort for meg når vi kommer hjem, sa du og presset ut mer saft mellom fingertuppene mine.

Så hvisket du at du hadde møtt blikket til en amerikansk marinesoldat på Aker Brygge for to dager siden, og han åt deg opp med blikket, du sugde ham med øynene, sa du, og alt dette mens trikken skjente og pep oppover linjene og du hveste:

– Han hadde ståkuk hele kvelden.
– Tror jeg ikke noe på. Ingen kan ha ståkuk hele kvelden, svarte jeg mens jeg onanerte deg og lot deg nesten komme i buksa. Du var faen ikke klok. Ikke jeg, heller. Vi var et prosjekt. Eller snarere et forprosjekt. En utredning med åpen konklusjon.