Det er høst, helt uomtvistelig. Kastanjene er avblomstret, de ligger som skrap gatelangs. Sommerens pastell fra vårparten gikk over i intenst klorofyll i juli, ble sakte tappet for farger i august, og er nå over i signalgult og skamrødt.

Noen steder er det alltid skamrødmen som er mest framtredende. En kvinne jeg snakket veldig dyptgående om dette med, sa det slik, om vestkanten: «Når du gikk gjennom gatene, kunne du kjenne den friske duften av nyklippet gress fra parkene og den søte aromaen av blomstrende jasmin og syriner fra velstelte hager. Luften bar også med seg en jordnær lukt av fuktig jord fra nylig vannede plener. Samtidig blandet dette seg med byens egne dufter: nytraktet kaffe og ferske croissanter fra kafeene langs fortauene, og av og til en svak eim av grillede pølser eller kjøtt fra bakgårdene der folk samlet seg på varme kvelder. Når natten falt på og temperaturen sank, kunne du fange et hint av røyklukt fra peiser som ble tent i de eldre bygårdene. Og mens folk passerte deg på gaten, fikk du ofte et flyktig inntrykk av dyre parfymer og eksklusive såper – et slags duftende bevis på bydelens velstand. Disse luktene skapte en rik, men kontrastfylt opplevelse som speilet Frogner sitt ytre preg av orden og overflod. Frogner var et sted der fasaden betydde alt, men bak den lå en verden av hykleri og skjulte sannheter. Det var en bydel der folk ble målt etter hvordan de fremsto – velkledde, vellykkede og moralsk upåklagelige. Men dette kravet til perfeksjon sto i skarp kontrast til det som foregikk i det skjulte. Sladder var en slags sosial valuta; naboer kunne fordømme hverandre for de minste feiltrinn, som en affære eller et avvik fra normen, mens de selv ofte skjulte lignende synder. For eksempel kunne en mor bli kritisert for å la tenåringen feste for mye, mens kritikeren selv kanskje drakk vin hver kveld eller hadde sine egne hemmelige utskeielser, og elskere. Denne dobbeltmoralen skapte et miljø av konstant press og skam, der folk måtte undertrykke sitt sanne jeg for å passe inn. Det var som et teaterstykke der alle spilte roller, men ingen turte å innrømme at maskene eksisterte. For meg, som vokste opp midt i dette, føltes det som å være fanget i et vakkert, men kvelende bur. På varme sommerkvelder, når vinduene sto på vidt gap for å slippe inn den kjølige natteluften, slapp det også ut lyder som avslørte en annen side av Frogner. Gjennom de åpne vinduene kunne du høre de dempede stønnene og sukkene fra kvinner i alle aldre som utforsket sine egne kropper i det private. Det var lyden av fingre som gled over hud, av pust som ble raskere og tyngre, og til slutt de stille, intense utløsningene som brøt gjennom stillheten. Disse lydene var rå og ærlige, et ekko av en seksualitet som ellers ble tiet i hjel. På dagtid hersket en undertrykkende taushet om slike ting – seksualitet var noe som skulle skjules, noe som ikke passet inn i bildet av den perfekte Frogner-beboeren. Men om natten, når mørket ga en slags frihet, slapp disse lydene ut og ble en påminnelse om at folk var menneskelige, med behov og lyster, uansett hvor mye samfunnet prøvde å late som noe annet. For meg ble dette etter hvert et slags stille opprør, et bevis på at det ekte og levende fortsatt fantes under alt det polerte og falske. Meg inkludert. To netter etter at jeg fylte 22, kommer min aller første våte drøm. Rykningene kommer i bølger, voldsomme, overrumplende, drar meg utover, river meg fra hverandre. Jeg slipper et lydløst gisp, strekker meg, vrir meg. Noe sprenger i meg, trekker seg sammen, løser seg opp, en het, rød puls midt i fitta, midt i kjernen, midt i dypet, midt i meg. Og så synker jeg. Bølgene blir mindre, stråler seg ut i fingertuppene, i leppene, i øyelokkene. Huden er åpen, fuktig, varm. Pusten går fremdeles raskt, men den roer seg. Kroppen min slipper. Lakenet er kaldt mot lårene nå, men inne i meg gløder det fortsatt. Jeg åpner øynene. Lyset fra persiennene danner striper over veggen, stille, stillere enn meg. Drømmen er over. Men kroppen min husker.»

Og allerede nå, lenge før høsten er over, begynner de første knoppene som skal bryte ut neste vår, å ta form. Det er det evig sirkulære, dette. Det er alltid noe, og noen, som bryter ut. Kjenner du deg igjen?