Klokken er september, her er tyttebærnytt: Tilbehøret til søndagsmiddagene er sikret, med god margin. Drøyt fem liter står ferdigrensket på trammen. Mer skal det ikke til for å holde en middels husstand gående gjennom vinteren. Jeg skal hilse og si at det er mer der det kommer fra. Da jeg ga meg for dagen, var det fortsatt illrødt oppetter liene. Men alt med måte: Det er ikke nødvendig å plukke til man skjems. Da har man plukket for mye.

Det er nesten tørt igjen i marka nå. Lukten av striregnet forleden har trukket ned i lyngen og damper oppover når ettermiddagssola tar tak. Lukten av regn har faktisk et eget ord: Petrichor, heter lukten, og er et ord som beskriver luktblandingen av jordsmonnet, ulike planteoljer som frigis når regnvannet varmes opp av landskapet, det er lukten av våt granitt og harpiks, råtnende løv og gamle kvister. Og tyttebærlyng. Jeg husker den lukten fra syttitallets sommermorgener og høstkvelder, den gang da tante Evelyn spratt rundt i bærmarka. Tante Evelyn har tuslet inn i tiden, men lukten av regn er den samme.

Det er bare gamliser som plukker tyttebær nå til dags, sies det. Sjelden har det vært mer feil. Nå forrige søndag i bærmarka, det gikk i et bankende kjør: Smilende småbarnsmødre, pludrende barn på pappaskuldre, to gutter godt opp i ungdomsskolen, allerede trekvart liter hver i spannet i den ene hånda og fiskestang i den andre. Heihei, sier ei dame i trettiårene og peker opp langs bekkefaret: Mye bær igjen der oppe! God tur videre, roper en fyr som sier at han aldri har sett så mye bær i skogen på mange år. Og selvsagt også de godt voksne, de som har vært ute en
høstdag før, og som nå vandrer med bittelitt hoftevondt, gåstaver eller selvspikket turstokk, samt godt brukt Bergans meis fra tiden da Erik Bye seilte i hildringstimen.

Én ting er turgleden. Friskluften. Skrittelleren på mobilen. Men en annen sak er penger spart: Aldri har tyttebær i butikk vært dyrere. Et fabrikkpakket glass koster akkurat nå 57 kroner for 370 gram. Når selv noe så enkelt som tyttebærsyltetøy når slike prishøyder, da er det dyrtid. Og da kan du selv regne ut timelønna for fem liter egenplukket. Med andre ord: Bærplukking er ikke bare næringsvett, det er også god husholdningsøkonomi. Et tyttebærglass her og en boks egensyltet sylteagurk der: Blir fort noen hundrelapper, og en hundrings her og en hundrings der, det blir fort sytti-åtti kroner av slikt. Det skjønner selv vi som gikk ut med G i matte.

Og drar vi dette enda et stykke: Tyttebær er et ypperlig resultat av gjenbruk. Det er resirkulering av fremste kvalitet: Vi kan alle bli til tyttebær! For, hør nå: På mange gravplasser jeg har besøkt i Finnmark, gror tyttebæra frodig mellom minneordene, krøkebæra likeså. Nylig nedlagte kong Harald, fred være med ham, den snille mannen, blir neppe en del av bærhøsten, en sarkofag står som kjent hermetisk lukket, både for makkeflua og vær og vind, men vi andre kan en dag se fram til å gå inn i det evige kretsløpet, enten som god gjødsel som aske, eller som råtnende festmåltid for fleskebiller og maur, som i sin tur baner vei for røtter fra bjørketrær, rognebærbusker, og – altså – tyttebær.

Salig tante Evelyn plukket tyttebær i rasende fart iført ullskjørt og slagstøvler. Og hun var et syn for guder, høy som et fjell, snill som et lam, og sterk som en bjørn: To spann tyttebær i hver neve på vei ned liene i Neiden var bare blåbær for tante Evelyn. Nå er hun selv i ferd med å bli tyttebær. Hun kommer til å smake ypperlig som tilbehør til reinsteika neste høst. Og forresten: Er det lov å sette poteter på kirkegården, tro? Jeg tror jeg har en grandonkel liggende i Vardø.