Himmel og jord skulle vært i bevegelse i dag. Han lovet, at det var i dag det skulle skje. Jeg kommer ved sekstiden, sa han, og jeg skal sette himmel og jord i bevegelse, det kommer ikke til å være fukt igjen i deg når jeg er ferdig med deg utpå kvelden, sa han, og la på uten å si ha det, akkurat som på amerikansk film. De sier aldri ha det i telefonen på amerikansk film, det er alltid bare en slags enighet om at det ikke er mer å si, og alt man trenger å gjøre er å legge på, uten et ord, det kommer et kort klikk, så er samtalen over.
Men klokkene i leiligheten hennes er over ni på kvelden nå. Himmel og jord er slett ikke i bevegelse, og hun er så våt av all ventinga at det blir en mørk, fuktig stripe foran på hipsteren som hun har beholdt på, hun vil ha den på, vil at han skal telle til tre før han river den over på midten mens hun holder pusten og han holder det han har lovet. Hun venter til klokka er halv ti, kvart på ti, fem over halv elleve, og helt nøyaktig klokka tre minutter over halv tolv onanerer hun så vidt, er bare borti med den ene fingertuppen helt øverst, ikke lenge, ikke fort, men det er nok, det skal ikke mer til, hun kjenner at orgasmen tar tak på steder der den ikke skal feste seg, det er et sted inne i tinningen på venstre side, der det sitter en sorg fra gammelt av, det er et sted som er reservert en annen.
Ved halv ett-tiden sovner hun til lyden av fottrinnene hans i etasjen over når han henter ungen som skriker.
De møtes i trappeoppgangen neste formiddag. Du kom ikke i går, du gjorde ikke det, hvisker hun i forbifarten mens han står med hånden nedi postkassen og skal til å lukke døren. Og han hvisker at nei, sorry ass, minstejenta fikk feber. Og så går han bare. Og hun tenker at du kunne kanskje ha ringt. Da kunne det kanskje ha kommet til en avklaring mellom oss, tenker hun. Men så tenker hun at dette kan være et av disse amerikanske øyeblikkene der man bare legger på uten å si ha det, og at dette er den norske trappeoppgangsversjonen av det.