Sommer veksles inn i høst, det skjer på hvert gatehjørne og på hver glatte sten ute langs svabergene. Ikke i skjul, men i full offentlighet, kler austavinden av trærne, blad for blad løsnes om kveldene med våte regnskyll ned langs grenene. Vinteren setter seg på bakbena i utkanten av tiden, smiler avventende med armene i kors, kikker skamløst på scenene som utspiller seg, får superkrefter av stjernehimmelen og milde måner ved midnatt. Tilbakevendende livsglede, sa noen. Og notatblokken eksploderer, det brenner i ytterkantene, ordene slår sprekker og hveser i pyroklastisk ekspulsjon, pulserende, eruptiv refleksbue i ryggmargen, som en hydrotermal skorstein. Hydrotermale skorsteiner dannes når sjøvann trenger ned i jordskorpen gjennom sprekker på havbunnen. Dette vannet varmes opp av den glovarme magmaen som ligger rett under, og på grunn av den høye temperaturen løser det opp mineraler og metaller fra bergarter. Vannet som spruter ut av hydrotermale skorsteiner er svært varmt, gjerne over 400 grader, og rikt på oppløste mineraler som jern, kobber og sink.

September er glattflytende, som varm honning. Honningens høye viskositet gjør at den glir sakte, noe som forsterker opplevelsen av tid og taktilitet. Den langsomme bevegelsen når honning glir kan sammenlignes med naturlige prosesser som tar tid og bygger opp forventning, som sakterennende lava eller tykk tjære som drypper nedover en blank flate. I en sanselig sammenheng kan honningens tyngde og seighet skape assosiasjoner til langsom, rytmisk bevegelse og intenst fysisk nærvær. I notatboken står det: Forsterket sensorisk opplevelse.

November er himlenes sammenhengende festaften. Melkeveiens unge stjerner fyrer musikk så høylytt at selv månen dunker i taket: «Er det mulig å få fred her? Det er stillesone over Stillhetens Hav, bare så dere vet det! Ta nå litt hensyn!» mumler månen, og minnes milliarder av år siden, det var tider, det. Neptun varsler allerede naboklager. Det må da virkelig finnes grenser. Og selv på Venus-bergene og i bekkefarene over dalene der oppe lukker de vinduene og stapper avrevne dotter fra Andromeda-tåken i ørene. Ved tretiden kommer nordlyset hjem fra fest, men det var varslet, det stod oppslag om det i trappegangen, og bare ring om det er noe. Selv Saturn holder pusten, men Uranus har våknet tidlig, lar seg ikke merke med bråket, stiller klokken, steker vafler og fyrer primus. Og den som fyrer primus, vet at det ikke finnes grenser for livsglede.

Solskinnet siler seg gjennom greinene utenfor radioresepsjonen og legger seg mykt over gipsrelieffet på veggen inne. Marmortrappene, korridorene og steinsøylene, tegnet av arkitekt Nils Holter i 1935, og sluttført som bygg i 1950, er stille som mus, som det heter i kjenningsmelodien til Lørdagsbarnetimen, innspilt og sunget inn i Store Studio rett nedenfor trærne. Det er ikke så rart, for dette er den stille uken. I en kommentar i avisa Vårt Land mandag denne uka forklarer religions- og featureredaktør Elise Kruse hvorfor stillheten er så viktig, og hva den kan brukes til. For eksempel å minnes noe, eller noen. Og jeg kan føye til: Å bruke sansene bedre, og bredere. Når jeg tar forsiktig på gipsrelieffet, lekker det solpartikler ut av bildet og inn i fingertuppene. Partiklene og varmen har brukt åtte minutter på å reise fra solens overflate og til fingrene mine. Det var det verdt å vente på. Det er alltid verdt å vente på noe, selv om det tar betydelig mer enn åtte minutter.