Forfatterarkiv: Jakob Arvola

Et sted å begynne

Publisert av
Svar

Veien til sommerhuset er overgrodd av tistler, de blå kostene har tatt over der hjulsporene før spant opp støvet når gjester på syttitallet kom med kofferter og luftmadrasser og varer fra landhandelen, pakket i røde folkevognsbobler og bakpå kurver på gule damesykler. I alle fall slik han husker det fra den gang, og slik han vil huske det nå, også.

Det lyse håret hennes spinner i små spiraler ned langs ryggraden hennes, de går hånd i hånd opp langs den fuktige veien, det er formiddagsregnet som kommer, og hun binder håret bakover, tvinner det løst opp og fester det med en nål, griper hånden hans igjen, sier:
“Jeg er glad vi kjøpte dette stedet.”
“Jeg også. Men det var jo bare såvidt” svarer han og fisker opp nøkkelen fra lomma i kortbuksa.

Inngangsdøren knirker. Det som er rart, er at på utsiden heter det inngangsdør, på innsiden heter det utgangsdør.

“Hvis du dør før meg”, sier hun, “da vil jeg bo her og skrive sørgelige dikt til deg.”
“Da har jeg noe å se fram til, kjære” svarer han.
“Hvis jeg dør først, hva vil du gjøre?” spør hun.
“Da setter jeg meg ned og skriver den sangen du vet” svarer han.
“Den som aldri blir ferdig?”
“Ja, den, ja.”

På innsiden av utgangsdøren kysser hun ham med åpen munn, lukkede øyne, presser ham inn mot treverket, holder hendene hans, kveldsregnet lager en fossende lyd ned takrenner og over bislaget, det er ingen andre lyder enn vann og dem, på gulvet i gangen, hun er våt, hun blir med inn i rytmen, snart leder han, snart fører hun, flatt på magen, hendene hennes rett ned langs sidene, han holder dem fast, fast.
“Kom sammen med meg” sier hun.
“Si det igjen” svarer han.
“Jeg klarer. Ikke. Det er. Så. Så. Godt. Jo. Jeg vil. Kom sammen. Med meg. Jeg vil ikke at den sangen. Den sangen. Den sangen. Hardere. Enda hardere. Slikk meg. Den sangen. Skal aldri bli ferdig. Noen gang. Jeg kommer.”

Og de kommer, med åpen munn, hodet hennes løfter seg opp mot brystkassen i samme øyeblikk, kramper, en voldsom kraft i alt det våte, det øyeblikket der ingenting kan stanses, alt må bare skje, det som skjer er ferdigprogrammert, orgasmen bare må komme, og når den kommer er det som å sette en stift mot en vinylskive, musikk som er innspilt for lenge siden, han fyller henne ut, fyller henne inn, utfyller henne. I samme øyeblikk som han slipper taket, når sæden går i henne, er det som overslag i et gammelt sikringsskap med skrusikringer: porselenet er slitt, ledningene varme, og plutselig slår det over. En skarp gnist, et kort smell bak den tynne metalldøren, strømmen som hopper ut i overslag og bunntenning. Hun kjenner det som et indre rykk — ikke bevegelse, men gjennomslag — en varm ladning som fyller rommet og blir stående mens det knitrer ferdig, alt som må ut, kramper som bare må komme, munn som åpner seg på vidt gap, viljeløst ligger de i en krampe som varer og varer, med åpen munn, alle tanker er borte, det er et nullpunkt der ingenting annet finnes enn dette. Tiden faller bort og ut, den glipper stille, som når et kjent ord mister betydningen idet det blir sagt for mange ganger på rad. I øyeblikket der kroppene slipper taket i seg selv, løser sekundene seg opp og blir ubrukelige.

Treverket lukter gammelt og varmt, fuktig i porene, med tjære som stikker gjennom og et metallisk drag av jern. Når de beveger seg mot hverandre, presser og drar, åpner og lukker munnene, ruller luktene med kroppen.

Og du vet det: Det finnes ingen mellomting mellom orgasme og ikke-orgasme. Det er enten eller. Og nå er det over grensen til eller, det er lenge siden enten. Kroppen tar over når det er for nært enten, den tar over helt av seg selv, spruter ut og tar inn, det er en eldgammel greie, det er livet som vil framover, og du kan ikke bestemme det, anger og skam er visket vekk og fordunstet inn i cellene som puster, det er bare muskler og tyntflytende væske og kramper og ingenting. Ingenting. Kyss finnes ikke, du husker dem aldri etterpå, glem det. Det er bare de der lydene. Pupillene: som pumper svart fram og tilbake, du stirrer inn i råskapens imperium, når de er vidåpne har du innsyn til netthinnens ufiltrerte inntrykk, og det er deg du ser der inne, speilvendt, deg og henne, henne og overslag og deg.

Etterpå sitter de ved kjøkkenbordet og spiser kveldsmat. Rugbrød med modnet Jarlsberg, tomater med havsalt og tørket timian, svart usukret te. Lukten ligger fortsatt tett mellom dem på fingrene, varm og råpresset, og glir rett inn i lukt av timian og den syrlige tomaten, med et salt drag av sjø under. På det slitte eikebordet ligger et krøllete gammelt ark med utkast til en visetekst. Noen har notert 30. oktober 1981 i øverste høyre kant. Teksten stopper midt i det som ser ut som andre vers, der noen har strøket over det som nå er fem uleselige ord. Ordene er skrevet med kulepenn, mens overstrykningen er gjort med blyant.

Kommer denne uka innlest i podkast.

Glansen av emalje

Publisert av
Svar

Jeg fikk høre i dag, og dette var del av en samtale av det mer spektakulære slaget, at emalje egentlig er smeltet glass, som brennes tre ganger for å få den rette overflaten. Tenk det. Tre ganger! Slikt tar tid. Det er som tilværelsen i seg selv: Den. Tar Tid. Det finnes to typer emalje: Ugjennomskinnelig emalje, som er gjennomfarget, og det finnes transparent emalje, som kommer i ulike grader, alt etter hva man ønsker skal bli sett. Noe av det mest utsøkte er emalje med overflate som opaler. Har du holdt en opal på nært hold noen gang, da vil du ha sett at den har tredimensjonal dybde. Du får ikke tak på hva det er du egentlig ser, men det er et dyp i en opal. Opaler finner du for eksempel inne i dryppsteinsgrotter, langt inne i fjellet. Den mest gjennomskinnelige emaljen ligner det du ser når du holder fingrene under rennende vann, og drar fingrene til deg akkurat før dråpene renner av den våte filmen utenpå huden. Brent tre ganger, akkurat ved riktig temperatur. Og hva meg selv angår, i tilværelsen, mens jordkloden farer langs oppmerket bane mot lyset: Brenn meg tre ganger. Gjerne fire.
Finnes også innlest som lydhistorie.

Speiling og kroppslig intelligens

Publisert av
Svar

Februar går av vakt. Himmelen glir inn i svart kaffe. Mars står ute i havet og vil inn til land med grønt i munnvikene og trekkfugler i hårfestet.

Forestill deg at du sitter i et rom med to andre mennesker. Dere har satt dere et ambisiøst mål: Å undersøke hvordan kroppen reagerer på nærvær, blikk og speiling – helt uten at du tenker bevisst over det. Høres det enkelt ut? Det er det ikke. Kroppen vår styres av langt flere automatiske prosesser enn vi er klar over. I et eksperiment jeg var med på for noen år siden, skjedde det underlige og uforklarlige ting underveis.

Alt dette hendte i et lukket rom, behagelig lyssatt, behagelig temperatur, ren luft. Jeg satt i rommet sammen med en ukjent kvinne, samt en terapeut. Hun og jeg hadde meldt oss frivillige til eksperimentet. Målet var å forstå hvordan nervesystemet svarer på ytre stimuli og samspill mellom mennesker – ikke bare gjennom observasjon, men ved å faktisk oppleve og registrere kroppens reaksjoner i sanntid. Eksperimentet begynte med et vitenskapelig perspektiv, men utviklet seg raskt til å bli en oppdagelsesreise inn i hvor mye kontroll vi egentlig har over vår egen kropp.

Det startet med en enkel øvelse. Kvinnen satt som testperson, mens terapeuten og
jeg observerte henne. Oppgaven var enkel: Hun skulle lukke øynene og beskrive hva hun følte når vi var i nærheten av henne, uten at vi berørte henne eller sa noe. Alt var bare lukkede øyne, og stillhet. Reaksjonen var umiddelbar. Jeg kunne se at hun pustet fortere, hun fikk en spenning i huden – som om kroppen hennes «visste» hvor vi befant oss i rommet, selv om hun ikke kunne se oss. Dette bekrefter med andre ord teorien om at menneskekroppen reagerer på mer enn bare synlige og hørbare signaler. Den tolker energi, hensikt og nærvær på en måte vi vanligvis ikke er bevisste på. Med andre ord: Hvor mye av vår oppfatning av verden skjer gjennom ubevisste kroppslige prosesser? Noen kaller dette «kroppslig intelligens».

La meg utdype: Tenk deg at du går inn i et rom og umiddelbart føler en trykket stemning, selv om ingen sier et ord – kroppen din plukker opp subtile signaler, kanskje en anspent holdning eller raskere pust, som forteller deg noe før hjernen din har bearbeidet det. Dette er kroppslig intelligens i praksis, en slags sjette sans som lar oss navigere i verden på et dypere nivå enn bare det vi ser og hører. Hjernen behandler kontinuerlig et vell av informasjon utenfor vår bevisste oppmerksomhet, og disse ubevisste prosessene kan forme alt fra våre intuisjoner til hva vi føler. For eksempel, har du noen gang kjent på «sommerfugler i magen» før en viktig presentasjon? Det er kroppen som forbereder seg på en stressende situasjon, lenge før du bevisst kjenner på nervøsiteten. Eller når du umiddelbart liker en person uten å vite hvorfor, kan det være at kroppen din har registrert subtile signaler som kroppsspråk eller feromoner, som hjernen tolker som positivt. Selv om ideen om å lese «energi» kan virke svevende, er det vitenskapelig bevist at vi mennesker sender og mottar en rekke ikke-verbale signaler. Disse signalene er en del av det som skaper vår oppfatning av verden, og en stor del av det skjer ubevisst.

Neste steg i eksperimentet fokuserte på fenomenet speiling. Dette er noe vi kjenner godt fra hverdagen: Når noen smiler til deg, smiler du ofte tilbake uten å tenke over det. Når du snakker med en venn, kan du underveis i samtalen legge merke til at dere sitter i samme stilling uten å ha planlagt det. Speiling er en kraftfull mekanisme for sosial tilknytning. Det var dette som skjedde nå. Terapeuten ba kvinnen og meg om å utføre bevisste bevegelser som speilet hverandre, altså bruke samme kroppsspråk, samme pusteteknikk, mens vi holdt blikket. Når kvinnen løftet den venstre armen over hodet, gjorde jeg det samme, når hun reiste seg fra stolen, gjorde jeg nøyaktig det samme, når jeg krysset bena, foretok hun samme bevegelse bare millisekunder etterpå.

Etter nesten tjue minutter skjedde det et skifte i følelser, etter en halvtime var hele verden utenfor borte, og etter førti minutter hadde vi begge fullstendig tunnelsyn. Følelsen i meg var helt besynderlig. Rå. Jeg begynte jeg å få en distinkt følelse av varme som spredte seg gjennom kroppen. En svært spesiell indre varme. Den spredte seg fra magen, ut i fingre og tær. Huden dirret, levende. Alt ble svært intenst. Det var en følelse av å bli sett, ikke bare med øynene, men med hele kroppen. Vi pustet raskt begge to. Ingen sa noe. Så kom skjelvingene. Kroppen tok over styringen. Helt uten at vi berørte hverandre. Pust som gikk i kryss. Hender som skalv. Dette skapte et dramatisk skifte i eksperimentet. Nå handlet det ikke lenger om hvordan kroppen kan reagere, men om hvorfor den reagerer før vi selv kan stoppe det. Speilingen skjøt oss fullstendig ut i bane der tyngden ikke eksisterte. En slags forutbestemt rytmikk sendt fra en annen tid, en tid ingen har bevissthet om i dag. Fra en tid der mennesket ikke eksisterte. Denne innsikten utfordret deler av forestillingen om fri vilje.

Vi tok oss god tid til å snakke om det som hadde skjedd. Hvor mye kontroll har vi egentlig? Er vi selvstyrte vesener, eller er vi bare passasjerer i en kropp som handler før vi rekker å tenke? Hva om fri vilje bare er en forsinket opplevelse av en beslutning kroppen allerede har tatt? Hvis kroppen vet noe som skal skje før vi selv vet det, hvor går da grensen for vårt selvstyre og vår bevissthet? Og enda mer: Hvor mye av våre daglige valg er faktisk autonomt styrt, og hvor mye er basert på kroppslige impulser vi ikke er bevisste på? Finnes det en grense mellom bevisst kontroll og kroppens naturlige instinkter? Og i så fall: Hvor går denne grensen?