Lørdagsnatt

Klokken er ca 02.14 lokal vestkanttid. Jeg går Eilert Sundts gate på tvers. Men det jevner seg ut, for i Jørgen Moes gate går jeg på langs. Nasjonaldagen er over, og takk for det. Jeg har smeltet Smil i lommen, jeg har forsteinet gråt i halsen og gnukkete gnagsår på hælene. Men alt er vel, likevel. Jeg sa det selv: Slik kunne det ha vært for tjuefem år siden. Nå er det for seint, og akkurat tidsnok. Det var på tide. I krysset ved trikkeskinnene får jeg kjeft på rødt lys av en påkostet vrang veskehund som er på vift og har slitt seg, den kikker opp langs buksebenet mitt og vurderer situasjonen. Jeg mumler nedover: Jeg er ikke fra Kraftlaget, men vi er på rett vei. Nå regner det, og i Skovveien blir veskehunden en væskehund som piler pistrete mot Pilestredet, en urban, loslitt, billig bomullsdott mot ørens lyd av nattens siste trikk i rute, langt av lei. Lørdagen kommer tidsnok.

Baksiden av månen

Det er visstnok en kinesisk romsonde der oppe nå. Den landet med et dypt drønn forleden. Men vi var der først, kjære. Vi så en blå sommerfugl som fløy hvileløst mellom tidene og galaksene. Den lever av skog og sjø og lukt av andre tider, luft og kjærlighet. Ut over det er det taushetsplikt der oppe, på baksiden. Vi var der først. Og mer kan vi ikke fortelle. Det er taushetsplikt der oppe.

Vanesaker

Av gammel vane våknet jeg lørdag ved halvfemtiden på morran. En trikk ble slept opp Bogstadveien, hørte jeg. En buss ble dratt etter hengslene ned Skovveien, merket jeg. En svarttrost dro fra tre til tre klokken kvart over fire. Det er byens lyder slik vi morrafolket hører dem. Det er lyder som utelukkende gjør seg skriftlig.