Lørdagsstemning

Småbarnspappa, ca 35, med to døtre kl 17.21 foran meg i køen på Rema har fått det der blikket. Blikket som forteller at noe er over, at livet kom for brått på, noe han egentlig ikke ville står som et mareritt foran ham hver morgen han står opp. Og nå, i butikken: Han har svetteperler over øyenbrynene, redde øyne, de to døtrene har hatt frie tøyler lenge, nå slåss de om en maisboks og slår hverandre ned med to potetgullposer. Moren kommer løpende i siste liten med to abnorme godtebokser, hun har det der blikket, hun også. Det er gjenkjennbart på lang avstand: Når noe er over, at voksenlivet kom for fort. Og hun ser på døtrene som om de var to insekter, sånne dyr som kryper fram fra en stein i skogen når du løfter på den, og du i skrekk kaster steinen tilbake.
– Nihundre og femten kroner, sier ekspeditøren:
– To poser, ikke sant?
– Tre.
– Åja, mannen din sa: Færrest mulig, ler ekspeditøren.
– Ja, han sa vel det, mumler hun og trekker kortet.

Inn i bane

Nå har de altså skutt opp en Tesla i verdensrommet. Nå tusler en Tesla der oppe i tussmørket. Men hvorfor stoppe der: Jeg tipper at det er noen som i sitt stille sinn fantaserer om å skyte opp hele Østfoldbanen på en dårlig dag. For ikke å snakke om Nordbytunnelen, eller det innstilte morraflyet til Honningsvåg. Rett til himmels med det, på første klasse. Så kunne hele sulamitten fyke rundt der oppe og ha det så godt. Der oppe, på en regnværsdag: Himmelen flasser, kvelden løsner i store flak og avdekker natten, himmelen ligner et sørgelig, forfallent bedehus der murpussen løsner. Trafikkaos der oppe, også: Karlsvogna har punktert, står med nødblinkerne på, venter på bergingsvogn på Melkeveiens mørklagte veiskulder. Perrongene er fylt med stjerner som skal hjem for kvelden, de kikker irritert på klokkene og teller lysår.

Ærlig svar

For noen år siden:
– Hvor er dagens aviser? spurte jeg den unge gutten i kiosken.
– De har ikke kommet, svarte han.
– Når kommer de, da? spurte jeg, og jeg visste i samme sekund at jeg fikk den der storby-snerten i stemmen. Hvis jeg hadde utelatt ordet ‘da’, ville jeg straks ha virket mildere, mer åpen. Men jeg visste at jeg spurte i et oppstigende tonefall, ikke nøytralt eller undrende, men nesten irritabelt. Gutten bak disken ble rådvill. Han visste ikke hva annet han skulle svare enn sannheten:
– De… de kommer når de kommer, sa han, og blikket hans var verken overbærende eller megetsigende.
Han sa det med en fasthet.
For det var jo det eneste svaret han kunne gi.
Blikket søkte en bekreftelse på at svaret var godt nok. Og hva kunne jeg si. Noen timer senere viste det seg for øvrig at han hadde rett.

Lørdag i rute

T-banelinje 5, Ringen via Tøyen, lukter ferskt øl og fuktig vorspiel. To jentegjenger forfrisker seg diskret med muntert medbragt, snakker om Kygo, lydnivået er stigende over en halv promille. Kvinnen ved siden av meg leser Lars Saabye Christensens siste diktsamling, bruker gul merkepenn på ordet «ormehøl» på side 49. På Grønland stiger en eldre herre om bord, med en sølete gammelhund i bånd, halve Grønlands-isen står den oppetter leggene. Mannen, kledt i tweed og sixpence, bærer en slitt dokumentmappe i lær i høyre hånd, som skutt ut fra femtitallet, han kommer antakelig fra overtidsjobb på statsminister Gerhardsens kontor. Akkurat nå er han Ringens herre via Tøyen. Det er nullføre, og t-banen er en tidsmaskin i skarp rute.