Ryttersken

Dette hender på den tiden som ingen husker mer nå. Det er bakenfor tidsregning, og før alt begynner. Mer presist er det ikke mulig å tidfeste det.

Det flate landskapet er fortsatt fuktig etter tre døgn med vedvarende regn. Fjellbjørkene ligger flate, med sine små, klorofyllfylte firkantige blader. Røyken fra morgenbålet hans ligger vinkelrett.

Han ser henne øyeblikkelig mens hun kommer ridende opp stien forbi Farefjell, langs Harevann og opp ved siden av De Glemte Fiskers Elv.

Hun stiger av hesten ved tuntreet. Hesten pruster med gjørme opp langs kroppen, hun har flekker av våt leire i ansiktet, og i det som han kan gjenkjenne som opprinnelig rugblondt hår. Den lange tunikaen av mykt lær knirker når hun skritter barføttes ned mot lyngen, hesten er stille, og hun senker stemmen ned mot mezzosopran:

«Har jeg kommet til rett adresse?»


«Det kommer an på hvor du skulle», svarer han og går nært.


«Jeg kommer med et budskap fra herskeren av Tidens Stillfarenhet», fortsetter hun. Han går nærmere, kjenner det rugblonde mot nesen, svarer:


«Å, ja, han, ja. Hva er det nå?»
Hun vipper hårfestet bakover, mezzosopranen hennes går dypere:
«Du er i fare. Fordi du er blant de utvalgte.»


«Og du er..?»


«Jeg er som deg, blant De Frafalne. Og jeg burde ikke kommet hit, frende. Men et sted må det begynne.»

Badstua er dypvarm. Hun legger kappen fra seg i den grovskårne trappen, går naken inn i den bjørkemyke varmen, han skyller håret hennes med ferskt, lunkent vann fra et flisete øsekar og spør:


«Hvor lenge har du vært en Frafallen?»

«Ikke spør. Men gi meg mer vann. Slik, ja. Der.»

«Men nå har du kommet for å advare meg.»

«Ja. Og ingenting blir spart for de utvalgte.»

«Jeg ser at varmen og vannet gjør deg godt.»

«Vannet er tyngdekraften. Litt mer.»

«Hvem er du?»
«Jeg er den volvemektige», svarer hun, og reiser seg:

«Vi skal gjøre det nå, mens vi er varme og harde av det bjørkemyke. Men vi skal ikke gjøre det her. Vi skal gjøre det ved bredden av De Glemte Fiskers Elv, der det kjølige vannet svaler fotbladene. Når mørket faller skal vi gjøre det. For det er i lyset fra mørket at det blir sterkest. Det er sterkt det skal være.»

Og når mørket faller ligger de ved bredden av De Glemte Fiskers Elv, og hun rir ham tungespissdjervt med det rugblonde håret i kast forover og bakover, det kommer snerrende, mørke lyder av natterov over de fyldige leppene hennes, han ligger skrått med fotbladene ute i det mørke ferskvannet. Det lukker seg rundt ham, åpner seg og lukker seg, skamløs er tiden, for dette hendte på den skamløse tiden, den tiden ingen husker mer i dag. Men et sted må man begynne med det skamløse.

Måltidet når det gryr av dag er enkelt. En grovskåret skive brød, en øse kaldt vann, et urteuttrekk med klar, grønn bittersmak. De spiser langsomt. Han spør etter en stund:

«Så hva er budskapet?»

«Fra herskeren av Tidens Stillfarenhet, mener du?»

«Ja, bortsett fra at jeg er i fare.»

«Budskapet er at det er De Frafalnes tid snart. Slike som oss. Og jeg tror at dette har du visst lenge. Det er derfor du har bosatt deg her. Du venter. Du er en venter. Og det er fordi du har ventet at det skal skje. Snart. Vi er framtiden. Vi. Er. Framtiden», sier hun lavt i mezzosopran.

«Ventet lenge har vi gjort», sier han og besvarer.

Utenfor, etterpå, saler hun hesten med vante hender, han står ved siden av og ser hesten være mot vinden, den vet at den skal avgårde. Oppe på hesteryggen sender hun ham et smil, det første.

«Hvilken vei tar du?» spør han.

«Den vanskeligste.»

«De kommer til å spørre deg hvor du har vært», sier han.

«Jeg svarer svevende», sier hun og trekker pusten:

«Du kommer til å bli født en datter. Hun kommer til å ha dine øyne, din mildhet og min fasthet, din tålmodighet og min uro, mine hender og din rygg. Hun er den som skal heve stemmen mot den ravende galskapen, og hun kommer til å bli De Frafalnes ville samlingspunkt. Under henne blir det fred, uten henne blir det kaos. Hun kommer for å besøke deg når du er en svært gammel mann, og hun har mildhet i blikket. Jeg er borte da. Men du skal fortelle, som en gammel og merkelig punkskald, om hvordan fred føles. Og hver kveld i ventetiden skal du kysse vannet i De Glemte Fiskers Elv, og hilse det fra meg.»

Hun smatter på hesten, den setter fart ned stien, og lyden er sein ettermiddag den første måneden. Mer presist er det ikke mulig å tidfeste det.

Finnes også innlest i podkast:

Blåfargevals

November er himlenes sammenhengende festaften. Melkeveiens unge stjerner fyrer musikk så høylytt at selv månen dunker i taket: «Er det mulig å få fred her? Det er stillesone over Stillhetens Hav, bare så dere vet det! Ta nå litt hensyn!» mumler månen, og minnes milliarder av år siden, det var tider, det. Neptun varsler allerede naboklager. Det må da virkelig finnes grenser. Og selv på Venus-bergene og i bekkefarene over dalene der oppe lukker de vinduene og stapper avrevne dotter fra Andromeda-tåken i ørene. Ved tretiden kommer nordlyset hjem fra fest, men det var varslet, det stod oppslag om det i trappegangen, og bare ring om det er noe. Selv Saturn holder pusten, men Uranus har våknet tidlig, lar seg ikke merke med bråket, stiller klokken, steker vafler og fyrer primus. Og den som fyrer primus, vet at det ikke finnes grenser for livsglede.

Sans og samling

Solskinnet siler seg gjennom greinene utenfor radioresepsjonen og legger seg mykt over gipsrelieffet på veggen inne. Marmortrappene, korridorene og steinsøylene, tegnet av arkitekt Nils Holter i 1935, og sluttført som bygg i 1950, er stille som mus, som det heter i kjenningsmelodien til Lørdagsbarnetimen, innspilt og sunget inn i Store Studio rett nedenfor trærne. Det er ikke så rart, for dette er den stille uken. I en kommentar i avisa Vårt Land mandag denne uka forklarer religions- og featureredaktør Elise Kruse hvorfor stillheten er så viktig, og hva den kan brukes til. For eksempel å minnes noe, eller noen. Og jeg kan føye til: Å bruke sansene bedre, og bredere. Når jeg tar forsiktig på gipsrelieffet, lekker det solpartikler ut av bildet og inn i fingertuppene. Partiklene og varmen har brukt åtte minutter på å reise fra solens overflate og til fingrene mine. Det var det verdt å vente på. Det er alltid verdt å vente på noe, selv om det tar betydelig mer enn åtte minutter.

Den dagen

For tre år siden i dag gikk vi gatelangs, klokka var sein ettermiddag. Statsministeren fortalte at Norge kom til å stenge ned klokka 20.00 samme kveld. Det hvilte en ro i byen. Bordene var ryddet, trikkene gikk langsomt. Himmelen var høy og vidunderlig.

Det er ikke hamstringen jeg husker mest fra den kvelden. Men roen, en langsom whiskey på Bristol, før kelneren sørgmodig tørket av bordene, og stengte på ubestemt tid.