Sennepsegg med løk og det du ellers gikk glipp av

Hvor hardkokt går det an å bli? Finnes det andre smaker enn det tørre? Du trenger en vanlig skjærtorsdags kveld, fire egg, en sterk og søt sennep, en halv løk, noen reker og smør. Samt tankene på alt du ikke fikk kjøpt, og som heller ikke er til salgs. Det hele er usedvanlig enkelt: Kok eggene passe harde. Det er til tider vanskelig å si hva som er hardkokt. Er man egentlig hardkokt når man fortsatt har en viss bløthet igjen i kjernen? Når det er mykt innerst inne?

Tenk på alle menneskene vi aldri skal møte. Alle dem vi bare skal se gå forbi, uten å hilse, uten å kjenne dem igjen eller møte dem noe sted. De fleste skal vi aldri se i øynene eller stanse opp ved, de skal bare gå forbi. Og du skal gå forbi dem. Det er ikke noe å gjøre, annet enn å innse det. Vi rekker ikke alt. Tenk på alle dem du aldri får ta på! Alle dem som bare skal stå som et hastig avtrykk, eller et inntrykk, eller en tankeflukt. Den du aldri skal kjenne våkne sakte og vite er din. Det er i grunnen ganske mange. For å være nøyaktig: mesteparten av verden.

Når eggene er ferdige, kan du dele dem på midten med en skarp kniv. Eggene skal fortsatt være varme. Skrap ut eggeplommene i en bolle, og bland i litt sennep etter smak, hakket løk, og meierismør. Når det som er hardkokt fortsatt er varmt, smelter selv det som har vært holdt kjølig. Rør godt rundt. Det lages noe nytt der nede i bollen nå. Hardkokt møter kjølig.

Tenk på alle menneskene. De som bare stanser ved deg et kort minutt, et kort øyeblikk, eller et raskt øyekast. Det er ganske mange. Men det er og forblir en umulighet. Man kan drømme seg til dem, eller de til deg, men du møter dem aldri.

Det finnes naturligvis en annen måte å se det på. Du kan tenke på alle dem du har møtt, på godt og vondt. Ønske dem alt godt. Og du kan tenke på dem du har nå, og tenke dem inn i en sammenheng. Forresten er det jo en hel del mennesker du fortsatt skal møte. Men verken de eller du vet det. Er ikke det litt fint?

Fyll eggene med den fortsatt varme massen. Dette er ikke gaffelmat, dette spises langsomt med fingrene. To våte reker, deretter litt egg. Og slik fortsetter du. Langsomt.

Pris for sennepsfylte egg med løk: ca 40 kr. Pris for å være hardkokt og innesluttet helt for seg selv: ukjent.

Beauforts vindskala

Det var om høsten.
Hun la seg på magen, spredte kjønnsleppene ut til sidene med fingrene på den venstre hånden. Lot ham se. Bare et kort øyeblikk. Så snudde hun seg rundt, satte seg over ham, lekte med kjønnet hans mens hun snakket om vinden utenfor. Hun var flink til å snakke om vinden. Hun kunne alle vindstyrkene, alt fra vindstille (røyken stiger rett opp, sjøen er speilblank), via frisk bris (småtrær med løv begynner å svaie, på vann begynner bølgene å toppe seg, sjøsprøyt fra toppene kan forekomme) fram mot sterk storm tretti meter per sekund (meget sjelden, følges av store ødeleggelser, sjøen er fullstendig dekket av lange, hvite skumflak som ligger i vindens retning, overalt blåser bølgekammene til frådelignende skum, sjørokket nedsetter synsvidden) og helt opp mot orkan, trettito meter per sekund og over (uvanlig store ødeleggelser, sjøen er fullstendig hvit av drivende skum). Alt over er orkan. Om det er femti meter per sekund, samma det: Det er orkan.

– Hører du hvor nær vinteren er? spurte hun lavt. Da det brått og rytmisk gikk for ham, holdt hun ham tett og fast med hendene, ventet ikke på svar, begge hendene rundt ham i mørket mens han fylte hele rommet med høye rop. Etterpå gråt de stille sammen, det var i ettertid uklart hvem som begynte.

Han kunne ikke ha sovet lenge. Det kan ha dreid seg om et kvarter, ikke mer. Hun lå med ansiktet vendt mot ham i grålysningen. Det høyre beinet hadde hun snodd rundt hans venstre. Han kunne kjenne at hun onanerte seg selv med den høyre hånden, fortere og fortere før hun trakk seg sammen i harde rykninger og dro foten hans tettere mot seg midtveis i orgasmen, full storm tjuefem meter per sekund (rullingen blir tung og støtende, synsvidden nedsettes.)
– Du kommer til å savne meg, hvisket hun roligere ved lett bris (løv og småkvister rører seg, vinden strekker lette flagg og vimpler).
– Det har jeg gjort lenge, svarte han på utpust og svak vind tre meter per sekund (små korte, men tydelige bølger med glatte kammer som ikke brekker).
Og nå regnet det.

Krysninger

Det hender tidvis at jeg får høre ting jeg ikke skal høre. Eller er det likevel meningen at jeg skal høre det? Enkelte sene kvelder, temmelig sjelden, men likevel, det hender – ved midnattstid på Tøyen, at det oppstår særegne atmosfæriske forhold som gjør at lyden bærer langt nede fra. En kveld for noen uker siden – det var midnatt – hørte jeg klart og tydelig rådhusklokkene slå.

Rådhusklokkene er ikke til å ta feil av, og de ligger et godt stykke unna. Men de var tydelige. Lyden fra dem hadde funnet en passasje der det var fritt leide gjennom alle luftlag, gjennom trikkelarm og busser. Jeg legger meg alltid med åpen verandadør på soverommet, ut mot bakgården, så jeg hørte alt. Hammerslagene fra klokkene – jeg skulle jo egentlig ikke høre dem – gikk gjennom vær og vind, passerte et utrykningskjøretøy som hylte ned Kjølberggata, de innhentet lydbølgene fra et par som elsket for åpent vindu tvers over bakgården; det gikk for henne på tolvslaget, jeg kan tidfeste dette nøyaktig ettersom hun ropte det, og de besvarte hverandre: Han kom rett etterpå, i tolvte time, det gav han klart uttrykk for, – og jeg tror at det var meningen at jeg skulle høre dem – jeg kan ikke huske helt klart hvilken melodi som ble hamret ut oppe i klokketårnet på rådhusplassen, men lyden bar godt, kan det ha vært noe av Simon & Garfunkel? «Song for the asking»? Den gjør seg ved midnatt, etter orgasmer, når man skal slynge seg sammen, det er en vals.
Jo, det var meningen at man skulle høre dem.

Men det er ikke bare klokkene fra rådhustårnet. På enkelte tåkete sene ettermiddager, ikke alltid, men på utvalgte ettermiddager, kan jeg også høre en tåkelur et sted fra fjorden. Normalt er det helt umulig å høre noe som helst fra fjorden her oppe. Men så hender det altså at lydbølgene fra en tåkelur, enten fra et fyr eller et skip, finner lignende lydkanaler som dem rådhusklokkene smetter inn i, og fyker med lydens hastighet rundt i alle bydeler, når de først setter igang, og finner veiene, er det ikke noe i byen, eller for den del i hele verden, som kan stanse dem, ingen andre lyder kan måle seg med det.

Lyden av tåkelurer er blant de råeste og mest bisarre lydene jeg vet om. Jeg aner ikke hvordan lyden blir laget, hva slags teknikk de bruker, gamle tåkelurer høres ut som triste fabeldyr, tungpustede og digre fabeldyr fra en annen tid der de står til knes og klager, varsler, løfter eldgamle halser med såre strupehoder og uler. Som om det var noe de aldri fikk til, som om de sørger livslangt over noen de aldri fikk, eller noen som forsvant. Nå er de dømt til evig tids tjeneste, utplassert på skip og i tåkeheimer og på sletteland og på fyrtårn, og der skal de stå med jernkjeft og ule for alle tider, være et fast punkt og sørge for at alle andre kommer velberget i land eller hjem, de besvarer hverandre, men det er også alt de kan.
Og det er meningen at man skal høre dem.