Når jeg dekonstruerer drømmene mine, skrur dem fra hverandre, demonterer dem ned til sine enkelte faktorer, blir jeg alltid sittende tilbake med komponenter og deler som til forveksling ligner skrapjern: Forvridde deler av sorg, et håp som har fått seg en trøkk, en rusten lyst og et flekkete unnskyld.
For noen år siden:
– Hvor er dagens aviser? spurte jeg den unge gutten i kiosken.
– De har ikke kommet, svarte han.
– Når kommer de, da? spurte jeg, og jeg visste i samme sekund at jeg fikk den der storby-snerten i stemmen. Hvis jeg hadde utelatt ordet ‘da’, ville jeg straks ha virket mildere, mer åpen. Men jeg visste at jeg spurte i et oppstigende tonefall, ikke nøytralt eller undrende, men nesten irritabelt. Gutten bak disken ble rådvill. Han visste ikke hva annet han skulle svare enn sannheten:
– De… de kommer når de kommer, sa han, og blikket hans var verken overbærende eller megetsigende.
Han sa det med en fasthet.
For det var jo det eneste svaret han kunne gi.
Blikket søkte en bekreftelse på at svaret var godt nok. Og hva kunne jeg si. Noen timer senere viste det seg for øvrig at han hadde rett.
Gresstrå som ruller i vinden, gnisser og ruller sidelengs, noen av dem knekker, en mørk flekk i skydekket, en konsentrert gråhet som slipper ned flere tonn vann på noen få sekunder. Fargene forsvinner, du blir dekket av et skylag med ulik gjennomsiktighet, uilk grad av lys, ulig grad av fukt. Det skal ikke mye til for å vippe deg over. Da blir du speilvendt, ansiktet ditt er et annerledes, det er ikke hverdagen eller festlige lag, det er noe annet – du brekker i flere deler, det som ikke er sorg og gråt, og det som ikke er lykke og latter, men heller en mørk myr seint om høsten, når det er skarpe kanter av is langs jorden.