Det hender tidvis at jeg får høre ting jeg ikke skal høre. Eller er det likevel meningen at jeg skal høre det? Enkelte sene kvelder, temmelig sjelden, men likevel, det hender – ved midnattstid på Tøyen, at det oppstår særegne atmosfæriske forhold som gjør at lyden bærer langt nede fra. En kveld for noen uker siden – det var midnatt – hørte jeg klart og tydelig rådhusklokkene slå.

Rådhusklokkene er ikke til å ta feil av, og de ligger et godt stykke unna. Men de var tydelige. Lyden fra dem hadde funnet en passasje der det var fritt leide gjennom alle luftlag, gjennom trikkelarm og busser. Jeg legger meg alltid med åpen verandadør på soverommet, ut mot bakgården, så jeg hørte alt. Hammerslagene fra klokkene – jeg skulle jo egentlig ikke høre dem – gikk gjennom vær og vind, passerte et utrykningskjøretøy som hylte ned Kjølberggata, de innhentet lydbølgene fra et par som elsket for åpent vindu tvers over bakgården; det gikk for henne på tolvslaget, jeg kan tidfeste dette nøyaktig ettersom hun ropte det, og de besvarte hverandre: Han kom rett etterpå, i tolvte time, det gav han klart uttrykk for, – og jeg tror at det var meningen at jeg skulle høre dem – jeg kan ikke huske helt klart hvilken melodi som ble hamret ut oppe i klokketårnet på rådhusplassen, men lyden bar godt, kan det ha vært noe av Simon & Garfunkel? «Song for the asking»? Den gjør seg ved midnatt, etter orgasmer, når man skal slynge seg sammen, det er en vals.
Jo, det var meningen at man skulle høre dem.

Men det er ikke bare klokkene fra rådhustårnet. På enkelte tåkete sene ettermiddager, ikke alltid, men på utvalgte ettermiddager, kan jeg også høre en tåkelur et sted fra fjorden. Normalt er det helt umulig å høre noe som helst fra fjorden her oppe. Men så hender det altså at lydbølgene fra en tåkelur, enten fra et fyr eller et skip, finner lignende lydkanaler som dem rådhusklokkene smetter inn i, og fyker med lydens hastighet rundt i alle bydeler, når de først setter igang, og finner veiene, er det ikke noe i byen, eller for den del i hele verden, som kan stanse dem, ingen andre lyder kan måle seg med det.

Lyden av tåkelurer er blant de råeste og mest bisarre lydene jeg vet om. Jeg aner ikke hvordan lyden blir laget, hva slags teknikk de bruker, gamle tåkelurer høres ut som triste fabeldyr, tungpustede og digre fabeldyr fra en annen tid der de står til knes og klager, varsler, løfter eldgamle halser med såre strupehoder og uler. Som om det var noe de aldri fikk til, som om de sørger livslangt over noen de aldri fikk, eller noen som forsvant. Nå er de dømt til evig tids tjeneste, utplassert på skip og i tåkeheimer og på sletteland og på fyrtårn, og der skal de stå med jernkjeft og ule for alle tider, være et fast punkt og sørge for at alle andre kommer velberget i land eller hjem, de besvarer hverandre, men det er også alt de kan.
Og det er meningen at man skal høre dem.