Sukkerkorn og sirkulært savn

Hun tenkte på sommer på kjøkkenet hos bestemor. Med kavring og surmelk, og ubegrensede mengder med sukker. De gråblanke sporene av sukkerkorn i den tykke, hvite melken, når sukkerkornene har løst seg opp. Og de to, hun og han, snakker om høye himler, om musikk, og om bøker. Og hun leser bøker, og hun leser ham. Innpust. Utenfor brenner julelysene mot en svart himmel. Og inne brenner de, med alt de skaper sammen, for det er akkurat det de gjør. De skaper noe. De møtes i et langsomt, brennende inferno. Det er de som er de varme hjertene. Og hun snakker om de gråblanke sporene etter sukkerkorn i den tykke, hvite melken. Og han drikker grådig av formuleringene hennes. Nyansene hennes. Og han fyller på med sitt. Sporene av sukkerkorn som sitter i den faste melka den gang – den gang hun er veldig ung i livet. Håret hennes er lyst. Kanskje enda lysere enn hva det er nå. Kavringen knaser mellom kjevene hennes. Og håret hennes! Han er fullstendig fortapt i håret hennes. Du vet hele tiden hva jeg mener, sier hun. Som i at jernrake er et godt ord. Eller om jeg sier solspillet i en bregne, så spør du om jeg mener som i at lyset treffer en bregne som er utsprunget eller ikke, skjønner du? Ja. Det er nesten ikke nødvendig å svare ja. For hun vet at hun har rett. Og hun fortsetter: Jeg tenker på skinnende, rennende overflater, kuleformet, sterke farger som man nesten blir blendet av, fordi øyet utvides av sanseinntrykket, sperres opp et øyeblikket, du vet når det er så intenst at du bare ser bruddstykker, og det er ikke ikke punktum i henne, og det er dyp pust i ham.

Finnes også innlest som lydreise i podkasten min.

Til minne om Edvin Stavron, født Arne Edvin Helander

Jeg traff deg aldri. Men du traff meg.

Ordene dine kom i kommentarfeltet mitt, og som e-poster. Folk elsket at du skrev. Jeg elsket at du skrev. Du hadde en åre av poesi som gikk tvers gjennom deg, og du gjorde oss bedre på å forstå at det å være et pustende menneske handler å våge. Du våget. Du delte historier om mennesker som ikke går på kloden mer, noen kalte dem originaler, og jeg skjønte at de var mer enn originaler, de var originalvare. Du så dem.
Det siste du skrev til oss, var en tidlig aprilkveld i 2020. Du delte en tekst du hadde skrevet på Kirkenes sykehus i 1989. Jeg sender deg videre med dine egne ord, du skrev:
«Går på en vei som deler seg i to
Veibanen er bare litt sterkere farger
Men det er en veibane
Ett veikryss
Jeg kommer ikke lengre
Jeg skal ikke lengre»
Dette skrev du uten punktum, Stavron.
For det var ikke et punktum.
Du skulle lengre.
God reise.
Jakob Arvola
Begraves fra Karasjok kirke onsdag 16. oktober 2024 klokken 11.

Viskositet i september

Sommer veksles inn i høst, det skjer på hvert gatehjørne og på hver glatte sten ute langs svabergene. Ikke i skjul, men i full offentlighet, kler austavinden av trærne, blad for blad løsnes om kveldene med våte regnskyll ned langs grenene. Vinteren setter seg på bakbena i utkanten av tiden, smiler avventende med armene i kors, kikker skamløst på scenene som utspiller seg, får superkrefter av stjernehimmelen og milde måner ved midnatt. Tilbakevendende livsglede, sa noen. Og notatblokken eksploderer, det brenner i ytterkantene, ordene slår sprekker og hveser i pyroklastisk ekspulsjon, pulserende, eruptiv refleksbue i ryggmargen, som en hydrotermal skorstein. Hydrotermale skorsteiner dannes når sjøvann trenger ned i jordskorpen gjennom sprekker på havbunnen. Dette vannet varmes opp av den glovarme magmaen som ligger rett under, og på grunn av den høye temperaturen løser det opp mineraler og metaller fra bergarter. Vannet som spruter ut av hydrotermale skorsteiner er svært varmt, gjerne over 400 grader, og rikt på oppløste mineraler som jern, kobber og sink.

September er glattflytende, som varm honning. Honningens høye viskositet gjør at den glir sakte, noe som forsterker opplevelsen av tid og taktilitet. Den langsomme bevegelsen når honning glir kan sammenlignes med naturlige prosesser som tar tid og bygger opp forventning, som sakterennende lava eller tykk tjære som drypper nedover en blank flate. I en sanselig sammenheng kan honningens tyngde og seighet skape assosiasjoner til langsom, rytmisk bevegelse og intenst fysisk nærvær. I notatboken står det: Forsterket sensorisk opplevelse.