Solskinnet siler seg gjennom greinene utenfor radioresepsjonen og legger seg mykt over gipsrelieffet på veggen inne. Marmortrappene, korridorene og steinsøylene, tegnet av arkitekt Nils Holter i 1935, og sluttført som bygg i 1950, er stille som mus, som det heter i kjenningsmelodien til Lørdagsbarnetimen, innspilt og sunget inn i Store Studio rett nedenfor trærne. Det er ikke så rart, for dette er den stille uken. I en kommentar i avisa Vårt Land mandag denne uka forklarer religions- og featureredaktør Elise Kruse hvorfor stillheten er så viktig, og hva den kan brukes til. For eksempel å minnes noe, eller noen. Og jeg kan føye til: Å bruke sansene bedre, og bredere. Når jeg tar forsiktig på gipsrelieffet, lekker det solpartikler ut av bildet og inn i fingertuppene. Partiklene og varmen har brukt åtte minutter på å reise fra solens overflate og til fingrene mine. Det var det verdt å vente på. Det er alltid verdt å vente på noe, selv om det tar betydelig mer enn åtte minutter.

For tre år siden i dag gikk vi gatelangs, klokka var sein ettermiddag. Statsministeren fortalte at Norge kom til å stenge ned klokka 20.00 samme kveld. Det hvilte en ro i byen. Bordene var ryddet, trikkene gikk langsomt. Himmelen var høy og vidunderlig.

Det er ikke hamstringen jeg husker mest fra den kvelden. Men roen, en langsom whiskey på Bristol, før kelneren sørgmodig tørket av bordene, og stengte på ubestemt tid.

Søndag er metallsmak og vennlig kastevind. Jeg takker varmt for mat, og for maur som sover i muld, trekkfuglene som snart kommer, friskluften som blåser i neseborene. Jeg takker for landskap med glidende overganger til kvelds, for tomatplanter som spirer og musikk jeg ikke forstår, men jeg er åpen for at jeg en gang forstår. Og jeg takker for at jordkloden går rundt, for månen som går i bane, for Venus på aftenhimmelen. Takknemlighet.