Forfatterarkiv: Jakob Arvola

Fra de glemte ordenes ordbok

Publisert av
Svar

Glemt ord: Cocktailbær. Du får fortsatt kjøpt dem. Cocktailbær er kandiserte kirsebær, forvellet i sukker og trukket i sirup, og bare fire av dem dekker kaloribehovet for en halv dag, uansett kjønn. Cocktailbær ble brukt som pynt på bløtkaker og i desserter, og hadde sin storhetstid i etterkrigstiden. Som sagt: Du får fortsatt kjøpt dem, og jeg kjøpte en pakke i dag, for nysgjerrighetens skyld. De smaker høgg og overveldende søtt, men de er en tidsmarkør, og hvis du skriver om femtitallet, ville en åpningssetning for eksempel være: «Hun står på kjøkkenet. Forkleet hennes er nystrøket. Hun er toogtyve, deigen hever perfekt, hun er vemodig, sorgtung, men likevel glad, og hun har hatt råd til en pakke cocktailbær. Nå kan han bare komme.» I bakgrunnen er forresten den originale Husmorboken, J. W. Cappelens Forlag, 1945.

Vingestyrke

Publisert av
Svar

Vårkvelden i mars på vei fra jobb bærer kommende sommers sovende mygglarver mykt i munnvikene, eplepai i parkerte parker, månen i le og vinden i hårfestet. Sommerregnet samler krefter i Nordøst-Atlanteren, der det damper opp med lukt av fersk marsipan rundt hvite hvaler. Furukongler, geitrams, leirfivler og syriner hvisker vennlige sammen om nettene: «Vent på signal fra svalene, de er på vei over Sahara nå. Snart. Snart. Si det videre til bjørner og frosker. Kommer mer sne først.»

Jeg så forresten fem svarttroster forleden ettermiddag. De er sommerens scenearbeidere, som koster den røde løperen på oppdrag av vårens vaktmester. Ligger i stillingsinstruksen. Jeg leste forresten et sted, eller drømte jeg det, eller bare finner jeg på, at gamle sjeler står skrevet i fjell. Noen ganger, om ettermiddagene, kommer de ned fra fjellene og vasser i havet, på grensa mellom flo og fjære. Gjerne midt i byen, gatelangs. Dette kan de gjøre fordi de er mellom tid og rom, innbrent på tusen lysår og herdet i sne og ild, samt at de aldri lærte seg verken klokka eller tidevannstabellen. Gamle sjeler har vingestyrke. Det er en vakker greie å ha. Vingestyrke er tid ganger rom delt på to.

Pastellvinter

Publisert av
Svar

Noen ganger, vet du, er Oslo vest noe Lars Saabye Christensen kunne skrevet før lunsj, et transparent, hastig avsnitt der alle ord har egenvekt. Er det 1957 eller noe, kan det være Herman som går gatelangs på vei til skolen etter distraksjoner, man har ikke tid, man har en stek i ovnen, sier Herman som svar til ei skjære ned Briskeby.

Eller er det pianist Enzo Zanetti som skal til Bristol på kveldsjobb, han har notene til «All The Way» i lærveska, den duvende låten er helt fersk, notene har han skrevet ned for hånd etter å ha hørt Sinatra på kortbølgen, Oslo er mild i dag, tenker Zanetti, og nynner when somebody loves you, it’s no good unless he loves you, all the way.

Tenk på alle trærne som gjør seg klare til et nytt år i syklus. Blomsterengene du skal ligge i. Vinden på et svaberg. Mark og maur som sover og smiler med lukkede øyne med innebygget visshet om sopp og bær som kommer.

Rundetid

Publisert av
Svar

Du kan jo tenke deg selv, hvis du har hele Frogner stadion for deg selv på en onsdag, og kanskje er du åtte år eller noe. Beina dirrer, du kjenner at du står ved siden av Ivar Ballangrud eller Fred Anton Maier eller Bjørg Eva Jensen eller noen.

Og derrr går starten på femtusen, startpistolskuddet gjaller mellom tribunene, og du er først ut i svingen på langsiden, beina glir mykt på stålisen, og du blir klokket inn på en første rundetid på tjueni blank, tiden flyr, du kjenner pusten til Rolf Falk-Larssen rett bak, men du er først, klokka ringer for siste runde, og derrr går du i mål på femtusen, selv om du har gått kanskje tre hundre meter, men det gjør ikke noe, for noen ganger er tre hundre meter nok til verdensrekord, og bak deg ligger de pesende på isen, alle sammen, gratulerer, puster Eric Heiden, du ble for sterk for oss, dette var verre enn Lake Placid i 1980, piper han, og kvelden faller på og du er åtte år eller noe, med kakao i sekken på kortsiden, og aldri skal du miste evnen til å finne på ting i hodet, for det er noe av det fineste i verden.